Eksisterer lønnsomhet i karbonfangst?

CCS (Carbon capture and storage) er det formelle navnet på karbonfangst, som selges som en ny industriell prosess som skal redde kloden fra en klimakrise som ikke eksisterer. Påstanden fra politikerne er at man trenger denne prosessen for fangst av den livgivende gassen CO₂ som ett av flere klimatiltak for å få oppfylt målene i Paris-avtalen. Her er siste nytt om det som foregår, basert på tre medieoppslag.

Forhistorien – en Mong

Innledningsvis vil redaksjonen påpeke at regjeringen Stoltenberg rett før sin avgang skrinla Norges forrige karbonfangstprosjekt etter å ha svidd av ca 10 milliarder på Mongstad, et testprosjekt som Ap var imot men så seg tvunget til å gjennomføre etter et ultimatum fra SV. Blant folk flest oppstod det tidlig en ny pengeenhet i statlig sløseri – én Mong – som gradvis økte i verdi fra 4 til 10 milliarder.

Da estimatet for et fullskalaprosjekt kom på bordet med en prislapp på minst 25 milliarder kroner, uten at man kunne fange et meningsfylt volum karbon til denne prisen, så sa Ap nei. Det fikk være grenser for uansvarlig pengebruk. Likevel evnet ingen å stanse videre evaluering og testing på CCS slik at den samlede prislappen ved utgangen av 2019 lå et sted mellom 15 og 16 milliarder, som da blir dagens Mongverdi.

SINTEF på bærtur

Kampanjen nå for et sugerør i statskassen er basert på en SINTEF-rapport fra 2018, «Industrielle muligheter og arbeidsplasser ved CO₂-håndtering i Norge», bestilt fra NHO, Fellesforbundet, Norsk Industri, Norsk Olje og gass og Industriell Energi.

Rapportens manglende seriøsitet illustreres best ved at usannhetene der starter allerede i første linje i sammendraget, med påstanden «Verden trenger CO₂-håndtering for å nå ambisjonene i Paris-avtalen.» SINTEF er muligens det forskningsmiljøet i Norge som i størst grad er klar over at ambisjonene i Paris-avtalen, dvs en begrensning i økningen av global temperatur på 1,5 eller 2 grader Celsius utover førindustrielt nivå kan bli oppnådd, ikke er oppnåelig hverken med eller uten karbonfangst. Det er solaktiviteten med indirekte effekter fra havstrømmer og skydekke samt noen astronomiske forhold som styrer klimaet på vår klode. Menneskets bidrag er til nå ikke observert utenfor uredelige klimamodeller og må derfor være uvesentlig i forhold til alt det andre.

Hvordan står det til med ansvarlig pengebruk blant dagens politikere?

Samrørende uansvarlig fra SV og Høyre

Dagsnytt i NRK onsdag 27. januar hadde etter 10 minutter et innslag med Høyres Tina Bru og SVs Lars Haltbrekken hvor begge var samrørende enige om nødvendigheten av dette prosjektet fordi man må kutte utslippene av såkalte klimagasser.

I bunnen ligger påstanden om at våre utslipp av gassen CO₂ forårsaker global oppvarming, uten at dette finner støtte i observasjoner ute i naturen. Selv FNs klimapanel skrev allerede i 1990 at oppvarmingen var for liten til at den kunne observeres: «The enhanced greenhouse effect has not yet been detected unequivocally in the observational record.»

Ingen av disse to, som umulig kan ha lest mye i klimapanelets saksdokumenter, lot til å være klar over at det siden 2013 ikke har dukket opp ny teknologi, eller at CCS-prosjekter i utlandet nedlegges det ene (Peterhead, UK) etter det andre (Kemper, USA), på grunn av fundamental mangel på økonomi eller marked. Den komplette listen over kansellerte CCS-prosjekter er etterhvert imponerende lang.

Til gjengjeld satte muligens Tina Bru Norgesrekord i uvitenhet med sitt utsagn «CO₂ er en slags søppel vi må gjøre noe med».

Europa tror ikke på dette

Kanskje den største myten i CCS-pyramidespillet er troen på at hvis noen sparker det hele i gang (alle vet nok til ikke å bruke egne penger, så vi snakker om andres penger og om oppståtte pengestrømmer som kan melkes), så vil det oppstå et marked og en lønnsomhet.

Imidlertid er den største potensielle kunden i Europa, Tyskland, klar på at dette har de ingen tro på, ifølge gårsdagens NRK oppslag her. Kostnadene er rett og slett for enorme og det eksisterer ingen oppside. Med andre ord, dette prosjektet er helt bak mål, både faglig, teknisk og økonomisk. For flere detaljer se KN276 og KN277.

Det er muligens derfor man må til et land hvor politikerne har mer penger enn vett, for å finne noen som vi fortsette pengebruken på karbonfangst. Den såkalte eksterne kvalitetstestingen enkelte viser til, later til å være et skalkeskjul for fortsatt pengesløsing.

Kvalitetstestingen later også til å være noe selektiv. Hvorfor tester man ikke for hva som kan skje når man fyller tomme oljereservoar med innpumpet gass? Spania har relativt nylig erfart at dette kan føre til tallrike jordskjelv.

Hvor er markedet?

«Regjeringen bør stå imot lobbyistene inntil de eventuelt kan legge frem en realistisk forretningsplan», kan vi lese i Finansavisen, i en tekst forfattet av de to professorene Olav M. Kvalheim og Rögnvaldur Hannesson (fotoet), begge medlem av Klimarealistenes Vitenskapelige Råd.

De to påpeker «Prosjektet er så samfunnsøkonomisk ulønnsomt at ingen andre land vurderer slike løsninger lenger». Med andre ord, ingen kompetent politiker vil snakke om behovet for å kvalitetssikre. Det er bare å gjøre som resten av Europa, å si nei nå.

Også regjeringens andre hellige klimaku, hydrogen som drivstoff, får sitt pass påskrevet i Finansavisen. Konklusjonen er klar: «Slik de foreligger nå, representerer ikke disse prosjektene en grønn omstilling, men en omstilling fra lønnsom olje- og gassindustri som gir store bidrag til de offentlige finanser, til en industri som må leve av offentlig støtte».

(Tillegg 8.juni) Finansavisen har etter dette oppslaget tatt inn to svar til teksten fra Kvalheim og Hannesson, først fra Gerner Bjerkås, Fortum Oslo varme, og så en avslutning fra Kvalheim og Hannesson, som konkluderer med at det fortsatt ikke er noen kunder til fangst og lagring av CO₂