Gjesteinnlegg av Jan Sandviknes
(Red.Anm: Innlegget er oppdatert 8.des, da første versjon var basert på en ukomplett manusfil. Vi beklager feilen).
Målte verdier synes å indikere at skrekk scenariene om drivhuseffekten som fremsettes er noe overdrevet. Våre etterkommere vil ha en lykkelig fremtid med følgende leveregler. Gå mer, spis mindre, ta vare på omgivelsene og vær kreative.
Binding av CO2 i skog og planter
I Norge slippes det ut ca. 54 mill. tonn menneskeskapt CO2/år ved forbrenning. Skogarealet i Norge øker sterkt, og man regner at stående skog binder 27 mill. tonn CO2/år. Stående skog i Norge øker tørrstoffvekten fra 0,2 til maks. 1,3 kg/år/m2 skogsareal, avhengig av bonitet og skogstype. 50-60 % av vektøkningen er Carbon. 1kg C tilsvarer 3,67 kg CO2. Benyttes skogen til bygningsmateriale vil Carbon bindes i treverket, gjerne i flere hundre år. Ca.10 % av bundet Carbon i planteveksten vil falle til jorden som gress, greiner, løv, bark, barnåler, frukt og bær, tang og tare, og sammen med døde dyr som mark, maur, spretthaler blir en del carbon liggende igjen som humus, muld eller torv. Humus er det svarte øverste laget i jordsmonnet, og har en halveringstid på flere tusen år. I humus på Hardangervidda og andre fjellvidder finner man ofte gamle røtter som også er en del av Carbonbindingen. Humus som vaskes ut av regnvann vil avleires i myrer og tjern og danne torv,når humus kommer frem til vassdrag vil vannet få brunfarge.
Det diskuteres i norske media om det foregår carbonbinding i myrer og sumper. I Finland har man undersøkt dette og er kommet til at i torvmyrer hvor man tar ut torv til brensel er det en betydelig carbonbinding i torven. Er uttaket mindre enn carbonbindingen, er torvuttaket CO2 nøytralt.
Det største samlede skogarealet som binder CO2 er den Nordatlantiske Taiga som strekker seg fra Finnmark over Finland og Russland til Beringstredet, videre i Alaska og Canada. Taigaen inneholder bar- og løvskog, lyng og busker på bakken. Dette medfører en stor binding av carbon.
I de fleste regnskoger er jordbunnen mager på humus og næring. Det er vanskelig å få nye planter til å gro, og det krever mye gjødsling i områder med avskoging.
Gasser i atmosfæren og drivhuseffekten.
En stor del av Jordens atmosfære ligger over hav, som utgjør ca. 70 % av jordklodens areal. Over 500 m. oppe i atmosfæren synker innholdet av vanndamp raskt. Vanndampen går over til skyer, og regn. Over polene er det også lite vanndamp i luften, men luften er her gjerne i nærheten av metning og inneholder vann og ispartikler (skyer). Over Ekvator er vanndampinnholdet ca. 4 % (40000 ppm), og ved polene ca. 0,5-1 %.
Med basis i tallene på diagrammet nedenfor ser man at vanndampkonsentrasjonen vil være ca. 140 ganger høyere enn CO2 konsentrasjonen. Med basis i isotopanalyser er det konstantert at bare ca. 4 % (15 ppm) av CO2 konsentrasjonen i luften stammer fra menneskeskapt forbrenning. Resten av CO2 – konsentrasjonen skyldes naturlige forhold som CO2 fra hav, vulkaner, biologiske prosesser osv. I dag svinger CO2 konsentrasjonen mellom 300 og 400 ppm, og slike svingninger har man også opplevd tidligere. Når man tar hensyn til at vanndamp har vesentlig høyere drivhuseffekt enn CO2, må man anta at økning i menneskeskapt CO2 har liten betydning for drivhuseffekten de neste 200 år. Man bør også være klar over at CO2 i atmosfæren er helt nødvendig for alt liv, hovedbestanden i tang og tare, epler jordbær, poteter, treplanker og alle andre vekster er CO2.
På internett ligger det en animasjon hvor det viser variasjon av jordtemperatur som funksjon av vanndamp, CO2 og andre gasser og atmosfæriske forhold. Man ser at om man i modellen setter inn en vanndampkonsentrasjon på 40000 ppm vil den overskygge de andre drivhusgassene fullstendig.
CO2 i atmosfæren og temperatur i luft, jord og hav
Luftens middeltemperatur over jordkloden er antatt å være 15 oC, og det er postulert at denne temperaturen vil stige med økende CO2 i atmosfæren. Det er også postulert at denne temperaturen ikke bør overstige 17 oC. Atmosfærens temperatur vil variere med døgnet, årstiden, sted på jordkloden, høyde over havet og en rekke andre forhold som vind, skyer osv., og det er derfor vanskelig å fastlegge atmosfærens middeltemperatur. I «Klimadata for Norge» av Terje Wolleng er det angitt middeltemperatur for en for en rekke steder i Norge:
Lyngør fyr, 4 m.o.h, årsmiddel 7,2 oC
Røros, 628 m.o.h. årsmiddel 0,5 oC
Kråkenes fyr, 38 m.o.h. årsmiddel 6,5 oC
Røst, 8 m.o.h. årsmiddel 5,0 oC
Kirkenes, 5 m.o.h. årsmiddel 1,4 oC
På forskningsstasjonen Vostock har man med iskjerneboringer målt temperatur og CO2-konsentrasjon i atmosfæren 150 000 år tilbake i tid. Av diagrammet ser man at først stiger temperaturen og så stiger CO2 konsentrasjonen. Ved synkende temperatur synker CO2 konsentrasjonen mange tiår senere. Forskningsstasjonen ligger ca. 100 mil fra den magnetiske sydpol på et isplatå med tykkelse ca. 4000 meter og har en årsmiddeltemperatur på -57 oC.
Jordskorpens temperatur svinger ikke like mye som luftens temperatur, men temperaturen stiger gjerne med dybden, og ved Ekvator er jorden varmere enn der hvor det mot polene er tundra. I vulkanske områder vil gjerne jordskorpen være varmere enn i omgivelsene. Temperaturen på store dype grunnvannsforekomster kan gi en indikasjon på jordskorpens middeltemperatur.
Havets middeltemperatur er også vanskelig å fastlegge, men det er i litteraturen angitt at havets middeltemperatur vil stige med 0,23 oC de neste 100 år.
Nedenfor er det vist sjøvannstemperaturen på 1 meter dyp ved Flødevigen forskningsstasjon ved Arendal for årene 2014 og 2015.
Sort linje er normaltemperaturen, stiplede sorte linjer viser normalvariasjonen. Vannet var varmt sommeren 2014, men kaldt i 2015. Slik var det oppover hele kysten til Lofoten.
Forskningsstasjonen måler havtemperaturen i tre dybder, mange steder langs kysten.
Mange er bekymret for at havets opptak av CO2 fra luften vil bli redusert ved økende havtemperatur og ved økende CO2 i havet. Havet har en meget stor «bufferkapasitet» og denne øker med humus og kalk fra elver og øket CO2 i havet. Det synes derfor å være liten fare for redusert opptak av CO2 i havet de neste 2-3 hundre år.
Sjøvannstemperaturen på 1 meter dyp i 1915 i Lofoten.
Stråling til Jorden og til verdensrommet.
Stråling fra Solen og til jorden er målt til 1367 Watt/m2 for en flate vinkelrett på stråleretningen ved ekvator. Jo nærmere polene man måler strålingen jo lavere blir innstrålingen. For Norge regnes det med en midlere innstråling på 90 Watt/m2 over året. Dette er for det meste kortbølge stråling som omformes til langbølge stråling når den treffer vann eller fast grunn. Den langbølgede strålingen vil i en viss grad reflekteres mot verdensrommet, men på sin vei til verdensrommet vil luften bli oppvarmet og denne energien tilbakeføres med regn, sne og luftturbulens til nedre luftlag. i 10 km høyde er luften ca. -60 oC og stråler bare til verdensrommet. I 50 km over bakken er lufttemperaturen steget til ca. 0 oC, men her er den fortsatt for kald til å gi stråling til jorden.
Hvor mye av solinnstrålingen som vil reflekteres til verdensrommet avhenger av landjordens og havets albedo samt atmosfærens sammensetning.
Nyfallen sne har en albedo på 0,8-0,9. Det vil si at 80-90 % av innstrålingen fra sola blir reflektert. Gammel skitten sne kan ha en albedo på 0,2. Jordkloden har i middel en albedo på 0,3. Havvann har en albedo på 0,1-0,15.
Den interaktive animasjonen på forskning.no som det er linket til, ville jeg slett ikke bruke for å forklare drivhuseffekten.
Den har en fundamental mangel – like fundamental for forståelsen av klima på jorda som det faktum, at jorda har en atmosfære.
Mangelen er jordrotasjonen – vekslingen mellom oppvarming på dagtid og avkjøling om natta.
Hvorfor lages det alltid en modell som bare viser dagtid, når drivhuseffekten skal forklares?
Det tjener mer til å forvirre enn å forklare – hvilket klima-alarmistene sikkert ser seg tjent med.
Tenk hvordan klima på jorda hadde vært, hvis vår planet hadde hatt samme side til sola hel året 🙂
Det hadde ikke vært levelig verken på solsiden eller skyggesiden.
Når det gjelder humuslaget i Norge – på fastmark, hvor jordtypen podsol ( http://ndla.no/nb/node/15057 ) dominerer – så er humuslaget meget tynt. I den skrinneste furuskogen bare få mm og i granskog noen få cm.
Husmusen er strøfall som får en forsinket nedbrytning i vår boreale sone, hvor nedbrytning sinkes av vinter halve året og kjølige sommere. Men så mange årene går det ikke før strøfallet har blitt CO2. Derfor synes jeg det er merkelig, at det står: «Humus er det svarte øverste laget i jordsmonnet, og har en halveringstid på flere tusen år» Tusen år gammel karbon fra støfall har jeg liten tro annet enn som mikroskopiske mengder i humuskolloider.
Humus med halveringstid på 1000år ? fra tropisk regnskog it til tundraen varierer dette etter temperaturen. ettersom nedbrytenne er vekselvarme, I regnskogen er omsettningen raskest her er det meste lagret i levende vegitasjon, fjernes den så er det store muligheter for ørken dannelse her er lite humus å tære på. i norge sies det at aldren på humuslaget er 500år på tundraen er nedbrytinge svært langsom derfor de store karbonlagrene der. i jordsmonnet er der 5 ganger mer karbon en i luften ovenfor. denne karbonen er alt liv avhengi, av mye av veksten vi ser i atmosfæren stammer herfta ettersom flere og flere benytter seg av den som så vises igjen i atmosfæren som ånding.
Det er er ren og skjær klassisk naturvernpropaganda at boreale gammelskog pakker stor mengder karbon i bakken. NRK Ut i naturen sendte «Skogen verden glemte» https://tv.nrk.no/serie/ut-i-naturen/DVNA20001012/14-01-2014. Der figurerte Dag O. Hessen og så ble skogmannen og høyrepolitikeren Johan B. Løken kryssklippet inn. Naturvernerne vil ikke at skogen skal hugges – vil ikke ha kulturskogbruk. Derfor prøvde de på en bløff om at gammelskog – selv om veksten har stagnert på trærne – forsetter å binde karbon. Karbonet påstår de blir pakket ned i bakken – som om eiere av mange hundre år gammel urørt gammelskog har metertykke kull-leier i skogsmarka.
Det eneste stedet karbon pakkes i bakken er i myrer. Men det går utrolig seint – tusener av år – fordi vekstforholdene på myr er særdeles dårlig. Det er eldgammel kunnskap.
I Paris COP21 er det mye tro, god mat og drikke, sene kvelder og mye spill om penger. Reell klimaforståelse er fraværende. Heller ikke tvil synes tilstedeværende.
Imens er energi i vann og vanndamp drivkraften for dannelse av vær.
Naturlover forteller oss at vær (og dermed klima) skapes i troposfæren av dynamisk utveksling av energi (termohydrodynamikk). Hva bringer energi inn i troposfæren? La oss sammenholde to kandidater: CO2 og vanndamp. Naturlover viser at CO2 (tell opp antall molekyler i en gitt mengde luft, og multipliser med den energimenden hvert CO2-molekyl kan absorbere fra elektromagnetisk stråling) tilfører ca 0,5 % av den energimengde som vann (ved fordampning fra jordoverflaten) tilfører samme mengde luft. Variasjon i fordampning av vann overskygger CO2 sitt bidrag. CO2 sin relative påvirkning på vær og værendringer er dermed så liten at den ikke kan påvises.