Klimanytt 194, av Ole Henrik Ellestad
Konferansen «Climate Dynamics» ved Princeton i 1955 ledet av legenden John von Neumann og med deltagelse av ledende atmosfærefysikere. De la liten vekt på CO2 etter 130 års sporadiske publikasjoner. CO2s betydning er skapt av grupperinger rundt beregningsmodeller selv om de ikke kan beregne klodens mange kompliserte prosesser. 40 milliarder dollar er brukt uten resultatbedring siden 1979.
FNs klimapanel IPCC søker å fremstille hypotesen om drivhuseffekten som en gammel, veletablert teori med CO2 i en sentral rolle. Men den har vært et sidespor og fikk ikke fotfeste før IPCC ble dannet i 1988 og fikk markedsført modellenes forenklede resultater i rapporter fra 1990. Det startet med at Fourier i 1824 observerte at luften i en beholder ble oppvarmet av sollys. At kjemiske stoffer kunne absorbere og emittere stråling var i prinsippet kjent. Tyndall fant i 1859 at gasser absorberte stråling fra en kobberplate og at luften ble varmere. Men oppvarmingen stoppet opp, og CO2 var en av de svakeste absorbenter.
Etter varmeperioden rundt 1880 publiserte Svante Arrhenius i 1896 at effekten av en dobling av CO2-konsentrasjonen fra ca 300 ppm til 600 ppm ville medføre en temperaturøkning på 5-6 o C. Men Knut Ångstrøm, professor i fysikk i Uppsala, viste ved eksperimenter at økningen bare var minimal. Arrhenius angret og publiserte et nytt arbeide i 1906 der effekten ved dobling var redusert til 1.5 o C (ikke sitert av IPCC). I 1909 publiserte R. W. Wood at drivhuseffekten skyldtes vegger og tak som hindret den oppvarmede luften i å unnslippe. Materialene hadde liten betydning. Etter global oppvarming 1915-40 publiserte G. S. Callendar i 1939 en moderat effekt fra CO2.
I 1951 konkluderte «US Meteorological Society» at CO2 ikke kunne være noen betydelig faktor ut i fra teorien om molekyler og infrarød stråling. Denne oppfatning var også fremherskende da de fremste atmosfærefysikere og meteorologer møttes til konferanse om «Dynamics of Climate» i 1955 under ledelse av John von Neumann, den legendariske datamaskinpionér som da ledet Princetons «Center for Advanced Studies» etter A. Einstein (Se bilde). Deltagere inkluderte de ledende innen feltet, bl.a. Lorenz og nordmennene Bjerknes og Eliassen. Drivhuseffekten og CO2 var bare representert med ett foredrag. De beste atmosfærefysikere og meteorologer i perioden 1950-80 fokuserte på andre faktorer – ikke CO2. Men R. Revelle utviklet nye teknikker for CO2-målinger som hadde foregått siden 1812.
Etter 1940 gikk kloden inn i en kaldere fase. World Meteorological Organisation (WMO) advarte i 1960-årene mot en kaldere klode og mulighetene for en ny Lille istid. The Times og Newsweek hadde forside om dette i midten av 1970-årene. Sovjet og Carter-administrasjonen adresserte temaet frem mot slutten av 1970-årene. Men verdens desiderte «klimatologguru», Hubert Lamb, skrev i FNs UNESCO Chronicle i september 1973 at i perioder steg temperaturen uten CO2-økning, og da den markante CO2-økningen kom etter 1945 ble kloden kaldere. Det måtte derfor være noe annet som dominerte. Det forelå mye viten, bl.a. solflekksykluser i 1803 og «Quasibienale Oscillation» (QBO) i 1970-årene. Et eksempel fra ett av bokkapitlene (1) om klima på en konferanse i 1974 om jordrotasjonens endringer: «vi er på randen til å forstå hvordan klimatiske endringer relaterer seg til forandringer i solen og andre egenskaper for jorden». I 1982 skrev Lamb boken «Climate History and the Modern World» som oppsummerer og er basis for den videreførte vitenskapen om klodens mange naturlige variasjoner.
Charney-rapporten konkluderte i 1979 ut i fra enkle beregningsmodeller med en mulig CO2-oppvarming på 1.5-4.5 o C ved dobling. Resultatene ble i 1980-årene særlig promotert av James Hansen, senere leder for NASA GISS. Men de mest toneangivende klimaforskere fortsatte studier av naturlige variasjoner inkludert teorier om endringer i gravitasjonskreftene, sol, vinder, havstrømmer, tidevann og jordrotasjon. Etter Brundtlandrapporten (1987) og etablering av IPCC i 1988 under sterk innflytelse av Margaret Thatcher, ble CO2 satt i «førersetet». Hovedkomiteen hadde i IPCCs 1995-rapport ingen preferanse for CO2-effekten, men Clintonadministrasjonen intervenerte, og sørget for at menneskeskapt påvirkning ‘var betydelig’ (KN 83). Det åpnet for Kyoto-avtalen. De mange alvorlige brudd på vitenskapelige prinsipper som: manglende «hot spot», «Hockeykølla», «Climategate», «Himalayagate», utflating av global middeltemperatur fra 1997 til nå, manipulasjoner av temperaturer i Antarktis mm påvirket ikke politikernes aksept av modellene.
Etter 38 års forskning til 40 milliarder dollar er beregningsresultatet ikke endret. Det stemmer fremdeles ikke med observasjonene, og IPCC har ingen troverdig forklaring på avvikene. Derimot publiserte FNs FAO en rapport i 2001 der de fant at endringer i global middeltemperatur samsvarte med endringer i jordrotasjonen. NIPCC-rapportene konkluderte at CO2s bidrag til drivhuseffekten er beskjedent, at IPCCs forsterkningseffekt fra endret vanndampmengde faktisk svekker CO2s allerede svake bidrag, og at naturlige variasjoner dominerer.
Det går mot slutten for IPCCs alarmerende CO2-hypotese. CO2s overdimensjonerte rolle er politikerskapt, kvasilegitimert gjennom den politiske organisasjonen IPCC og vulgærformidlet av media for å skaffe velgere til politikere som vender ryggen til vitenskapen.
Kilder
(1). J. Gribbin: Climate, the Earth’s Rotation and Solar Variations. In G.D. Rosenberg and S.K. Runcorn, Growth Rhythms and the History of the Earth’s Rotation, A. Wiley & Sons 1975.
Så må en ikke glemme denne rapporten https://thsresearch.files.wordpress.com/2016/09/ef-cpp-sc-2016-data-ths-paper-ex-sum-090516v2.pdf
som burde effektivt sette den siste spikeren i likkista.
En god oppsummering rundt CO2 og endring av vær og klima.
Men hva er årsaken til dagens politiske interesse for CO2 og klima?
Skyldes engasjementet forhold innen meteorologi eller politikk?
Den metodiske vinkling i saken tyder på at her ligger det politikk bak.
Politikere mangler imidlertid ikke saker å engasjere seg med i dagens verden med krig og fattigdom.
Så hvorfor CO2 og klimaendringer?
Det fører til spørsmålene:
– Hvilke interesser står bak det politiske engasjementet?
– Hvem har behov for midlertidig å diskreditere fossilindustrien (redusere pris på aksjer), og intensivere endringene i omforming av næringslivet?
Mortensen spør:
«Men hva er årsaken til dagens politiske interesse for CO2 og klima?
Skyldes engasjementet forhold innen meteorologi eller politikk?»
Klimaspesialist dr. Tim Ball har skrevet mye om det, og her er en god artikkel:
IPCC historie
Why and How the IPCC Demonized CO2 with Manufactured Information
Posted on November 13, 2013 Guest essay by Dr. Tim Ball
http://wattsupwiththat.com/2013/11/13/why-and-how-the-ipcc-demonized-co2-with-manufactured-information/
Ellestad,
(..snip)
Moderator: Kommentaren er slettet da den kun inneholder stråmenn.
Den globale temperaturen har vel hatt en stigende trend de siste 300 år, litt i rykk og napp men stigende fra dypet av den lille istid. Dette helt uten menneskehetens hjelp. Naturen ordner opp selv etter slike kuldeperioder…
Det er mulig. Men ikke svaret på spørsmålet. Det forklarer ikke 0,12 grader C pr. dekade (for satellittdata, vel og merke).
Nesten historieløst å ikke nevne Suki Manabe i en slik oppsumering!
Judith Curry betegner ham som den første som modelerte atmosfæren slik vi gjør i dag, min professor i atmosfærefysikk sa det samme på slutten av 70-årene, og omtalte ham som en litt eldre japaner. Alder er nok relativt, men i en alder av over 90 arbeider han fremdeles etter det siste jeg har hørt på Princeton.
Wikipedia:
Working at NOAA’s Geophysical Fluid Dynamics Laboratory, first in Washington, DC and later in Princeton, New Jersey, Manabe worked with director Joseph Smagorinsky to develop three-dimensional models of the atmosphere. As the first step, Manabe and Wetherald (1967) developed one-dimensional, single-column model of the atmosphere in radiative-convective equilibrium with positive feedback effect of water vapor.
Using the model, they found that, in response to the change in atmospheric concentration of carbon dioxide, temperature increases at the Earth’s surface and in the troposphere, whereas it decreases in the stratosphere. Manabe also played a critical role in the development of comprehensive general circulation model (Manabe et al. 1965). They used the model to simulate for the first time the three-dimensional response of temperature and the hydrologic cycle to increased carbon dioxide(Manabe and Wetherald, 1975). In 1969 Manabe and Kirk Bryan published the first simulations of the climate by a coupled ocean-atmosphere models, exploring the role of oceanic heat transport in determining the global distribution of climate. Throughout the 1990s early 2000s, Manabe’s research group published seminal papers using the coupled models to investigate the time-dependent response of climate to changing greenhouse gas concentrations of the atmosphere (Stouffer et al.,1989; Manabe et al., 1991 & 1992).
Manabe, født i 1931, har en framtredende plass i seriøse framstillinger av historien om global oppvarming. Se Weart hos American Institute of Physics, The Discovery of Global Warming.
Pierrehumbert, 2011, sier det slik i Physics Today: «… a fully correct formulation og planetary energy balance did not come together until the work of Syukuro Manabe and Richard Wetherald in 1967. With that development, the theory was brought to its modern state av understanding. It has withstood all subsequent challenges and without question is one of the great thriumphs of 20th century physics.»
Da blir det som skjedde på 50-tallet og tidligere mest av historisk interesse.
Se svar ovenfor. Selv 3D-modeller fra 2001 holder ikke mål, så Manabes modeller var naturlig nok langt fra målet selv om det var en bra intellektuell prestasjon. Som Lindzen påpeker. De store meteorologer innen feltet satset ikke på modellens resultater.
Manabe ga en fundamental beskrivelse av atomsfæren og viste gjennom en modell hvordan det hele kan tenkes å henge sammen med konveksjon, ståling, kondenserende og ikke-kondenserende gasser, inversjon i ozon laget som begrensing av atmosfærens høyde etc etc.
Dette er helt korrekt et av de store gjennombrudd i vitenskapen i det 20. århundre!
Lindzen har på samme måte jobbet med modeller i parallell med grunnforskning, og all meteorologi, ikke minst værmeldinger er baserte på modeller som vi ved selvsyn kans se at blir bedre og bedre, og så vidt jeg husker var Lindzen ansvarlig for modellering i IPCC TAR rapporten.
Bruk og misbruk av modellering er det dette dreier seg om, ikke om modellering har noen verdi i seg selv.
Å late som at man med utgangspunkt i Navier Stokes, kan gjøre en grov forenkling og linearisere over en grid på ca 1km, legge inn et par hundre (bortimot) parametriseringer, gi blanke i om energibalansen går opp, la være å bevise at RANS-en (Reynolds Average Navier Stokes) konvergerer, og deretter tidssteppe dette 100år frem i tid for med millimeterpresisjon komme frem til en temperatur på hundredelen av en C er noe helt annet.
Kanskje kan man i fremtiden få en brukbar modell, men litt hoderegning tilsier et behov for regnekraft med en faktor på i størrelsesorden 10 opphøyet i 15, tror nok Moore’s lov kommer litt til kort her, dessuten trengs det minst 1 nobelpris for å ha forklart turbulens
Modeller brukt riktig er et nødvendig supplement til vitenskap, det jeg beskriver i avsnittet over er ikke vitenskap, det er svindel!
Hei,
Politikerne søker å ta bort så mye CO2 som mulig med unnskyldningen om at, kloden vil brenne opp om vi overskrider 2 gradersgrensen. Siden Al Gore for over 20 år siden proklamerte at kloden ville brenne opp innen 5-7 år, om vi ikke gjennomførte dramatiske tiltak for å redde barna våre – har ingenting skjedd mht dommedagsprofetiene. Verden har i mellomtiden spydd ut CO2 mer enn noen sinne. CO2 problematikken hauses likevel opp. Det er nå kommet opp på et politisk plan, godt hjulpet av en gjeng «norske forskere» som påstår at Al Gore har gjort en fantastisk job med å redde kloden. Jeg undres stadig på at det er mulig, det er jo keiserens nye klær på ny.
Til overmål driver våre politikere en klappjakt på alt som finnes av CO2, noe som (hvis de skulle lykkes) vil føre til at jorden ikke vil få den CO2 gassen plantene trenger for at kloden skal kunne fø den stigende befolkningsmengden. I mellomtiden bruker norske politikere årlig over 33 milliarder kroner som gjør det utrivelig for folk flest og bedrifter å eksistere i landet. Tenk bare hvor mange nyttige formål som kunne bli tilgodesett – sykehus, eldreomsorg, veier og jernbane osv. Men akk, dessuten skal alle de som lever av (profitterer) på klimahysteriet ha det godt.
Min påstand blir at klimaproblematikken i Norge er politiker vedlikeholdt mens miljøet er menneskapt.
Når skal folk våkne?
Oddvar Eikeri
PS. Les på Klimarealistene.no . De har skjønt det og kan vise deg alt som vitenskapen viser. De har mer enn 30000 velutdannede personer og vitenskapsfolk med lang erfaring bak seg – som ikke blir betalt for å støtte politikerne.
Det sørgelige er at det nå er opp til byråkratene i alle land å gjennomføre alle de latterlige vedtakene som vi har latt politikerne og ‘klimaforskerne’ gjennomføre…, nærmest som et kupp, bak vår rygg, og de har kalt det VITENSKAP – århundredets bedrag….
Ellestad,
Hvis CO2 har liten effekt, hva er da grunnen til den betydelige oppvarmingen vi har erkjent de siste 100 år, og som har aksellerert de siste ca. 50 år? Satellittdata viser mer enn 0,1 grad C pr. Dekade.
Nå er ikke jeg Ellestad, og han vil sikkert gi deg et svar selv.
Men svaret er likevel banalt enkelt: VI VET IKKE!
Min egen bagrunn sier at CO2 er en del av økningen, men jeg kan ikke bevise det, og det er mulig CO2 signalet drukner i andre signaler, som ulineariteter, variasjoner over kort tid, termodynamiske variabler med lokale variasjoner, kobling mellom atmosfære og hav, og hvem vet, kanskje til og med solen kan tenkes å bety noe! Etc, etc, etc!
I motsetning til deg og dr Gxxxxxs på Cicero, som så vidt jeg kan se ikke har noen formell bakgrunn for å mene noe som helst, men som likevel mener at alle de tingene jeg nevner, og mange flere, ikke betyr noe, mener jeg at vi ikke vet det, men at at CO2 betyr noe, men likevel så lite at det ikke gir grunnlag for hysteriet vi opplever!
Men som Ivar Giæver sier: Kan det være politikk?
Til Lackner: Den påståtte oppvarmingen pga. CO2 startet ikke før etter avkjølingen frem til medio 1970-årene. Før det var det varmeperiode uten nevneverdig CO2-økning ifølge IPCC, og da CO2 begynte å stige markant kom avkjølingen før T steg igjen – for 25 år inntil utflatingen. Det du etterlyser er omtalt i en rekke Klimanytt. Se prinsippfigur i nr 175. I tillegg til den langsomme stigning etter siste istid, antatt å være spesielt til sol (se bl.a. figur fra Grønland nr 128), men det finnes flere arbeider som viser ca 1000 års syklusen). 60-årssyklusen gir utslag på anslagsvis 0.2 C, dvs ca 0.4 fra kaldt minimum til varmt maksimum. Dette er basert på data uten homogenisering. HadCRU 3 viste jo også omtrent samme T-nivå i Arktis i 1930-årene som nå. Se ellers Klimanytt 180 om FAO-studien, 139 om NAO, 159 om kosmisk stråling, 121 om Arktis samt 109. Dette ber jo også omtalt i relebvante kapitler i NIPCC-rapporten.
Til Raaen: Det er mange som er utelatt fra denne kortversjonen. Jeg har nevnt beregninger ved Princeton og oppsummert ulike beregninger via Charneyrapporten. Manabe gjorde en bra intellektuell jobb med å utvikle prinsippene med modellene, men resultatene vant jo ikke frem i en tid da man snakket om kaldere perioder pga den 30-årige avkjølingsperiode. De første modellene hadde, som nå, ingen beviskraft. Interessant sitat du gir om den banebrytende modellen til Manabe. Fysikeren Tom Wigley ‘mailet’ jo over 30 år etter til IPCC-rapport-eliten at modellene var for dårlige og han benyttet dem ikke lenger. Man måtte ha nye. 3D-modellene kom først i 2001. Og selv de har store mangler og stemmer ikke med observasjoner. Så beregningene, som IPCC satser på, har fått alt for stor plass i klimaforskningen. Hovedpoenget er at strålingsdelen vekselvirker med de kompliserte atmosfæriske prosesser. Og der svikter det, ikke minst på ikke-lineære ligninger, kaotiske tilstander, skydannelse og deres funksjon, og mangel på store datamengder fra observasjoner. (at manglene erstattes av beregninger sier jo mye). Og hvordan takler de f.eks dyp konveksjon og solstormers betydning som del av troposfæriske fenomener? Og dette for en CO2-effekt som bare er noen promille av solinnstrålingen ved ekvator?
Takk for svar! Ser i KN at målte data inkl 2016 faller godt innenfor usikkerhetsspennet i IPCCs prediksjoner. Du viser videre gjennomgående ca én grad oppvarming siste 100 år, riktignok med et LOKALT maksimum rundt 1940. Noen 60-årssyklus er imidlertid vanskelig å se som en 1.-ordens variasjon.
60-års syklusen fremgår av Akasofus prinsippskisse, FAO og flere arbeider, enda tydeligere uten homogenisering.
Som Theisen bemerket i en kommentar i denne tråden: Manabe er fortsatt aktiv.
I en artikkel i Nature Climate Change fra mars 2017, som evaluerer modellering fra 1989, sies bl.a.:
«This is why we are very much encouraged to find that the salient features of climate change distribution projected by the model are becoming evident in the observations. In other words, the projections shown here were made before the observations confirmed them as being correct, striking at the heart of the argument that modellers tune their models to yield the correct climate change results.»