Forfattet av Petter Tuvnes.
Havet dekker 70 % av jordens overflate, og FNs klimapanel (IPCC) påstår i rapporten AR5 WG1 «Summary for policymakers» (2013) at det er med stor grad av sikkerhet at havet har absorbert 90 % av energien fra global oppvarming mellom 1971 og 2010. Temperaturøking i havets overflate har vært ca. 1,1 Kelvin (C) siden år 1900.
Den såkalte drivhuseffekten, som IPCC mener har ført til global oppvarming, går ut på at langbølget infrarød elektromagnetisk stråling fra «drivhusgasser» oppe i atmosfæren stråler energi tilbake til jordoverflaten og gjør jorden varmere enn uten denne effekten. Mer «drivhusgass», som menneskeskapte CO2 utslipp påstås å være, skal så føre til enda mer oppvarming.
Det er akseptert, også av tilhengere av FNs klimapanel, at langbølget stråling bare går noen mikrometer ned i havets overflate («EM electrometric skin layer»), mens kortbølget solstråling går mange titalls meter ned i havet, og gir oppvarming. UV-stråler fra solen går dypest. IPCC-leirens forskere hevder likevel at også langbølget stråling fra mer CO2 i luften trenger ned i havet ved at hav-bølger rører oppvarmet overflate ned i havet.
De IPCC-lojale forskerne Elizabeth W. Wong og Peter J. Minnett har forsøkt å måle effekten av CO2 «tilbakestråling», og utgav mars 2018 rapporten: «The Response of the Ocean Thermal Skin Layer to Variations in Incident Infrared Radiation».
Deres teori er at oppvarming av havoverflaten hindrer varmetap fra havet, og de ville forsøke å måle denne effekten direkte med følsomme termometre. Målingene var visstnok de eneste som har forsøkt å måle drivhuseffekten direkte på oppvarmingen av havet.
Total fiasko
I konklusjonens siste avsnitt innrømmer forskerne at de ikke har vært i stand til å måle korrelasjon mellom endringer i havoverflatens temperaturprofil og endringer i «tilbakestråling». De mener instrumentene de hadde ikke var følsomme nok:
«Attempts to relate directly the curvature of vertical temperature gradient in the TSL («thermal skin layer») and EM («electromagnetic») skin layer, as developed by Wong and Minnett (2016a, 2016b), to changes in the incident IR radiation did not produce a convincing dependence, at least on the time scales of our measurements. Revealing such a relationship will require more sensitive instruments than are currently available.»
Ikke nok med at de ikke greide å måle endring i tilbakestråling fra CO2 utslipp, men de greide heller ikke å finne noen korrelasjon til den mye sterkere effekten av skyer.
Drivhuseffekten varmer IKKE havet på noen målbar måte. Denne rapporten er da også forbigått i stillhet av klimaalarmist-mediene fordi den er enda en bekreftelse på at det ikke er noen bevis for at CO2 utslipp fører til noen som helst målbare bidrag til global oppvarming eller klimaendringer, se denne artikkelen: «Ingen bevis for målbare CO2 bidrag».
Om årsak og virkning
Tidsserie-målinger viser at CO2-endringer heller IKKE varmer land, fordi det har vist seg at først endres temperaturen i havet, så land og deretter CO2 i luften (Humlum, Stordahl, Solheim 2013). CO2 kan derfor ikke være ÅRSAK til global oppvarming eller klimaendringer, det er motsatt.
Hvis det ikke er «drivhuseffekten» som har gitt litt fordelaktig oppvarming siden Den Lille Istid sluttet på 1800-tallet, hva er det da? Det er solen!
Solens innstråling
IPCC hevder at solens innstråling til jorden bare har økt med 0,1 W/m2 siden 1800-tallet, og derfor mener de at det ikke er solen som har gitt litt gunstig global oppvarming og fordelaktige klimaendringer. Mange forskere, som IPCC ignorerer, har funnet mye større endringer.
Blant de siste publiserte forskningsarbeider finner vi Judge et al., 2020, som i rapporten «Sun-like Stars Shed Light on Solar Climate Forcing» har observert solvariasjon på opp til 4,5 W/m2, altså 45 ganger så mye som IPCC, og langt mer enn hva CO2 liksom skal «tilbakestråle.»
All målbar global oppvarming de siste 200 år kan derfor forklares med solvariasjon inkludert indirekte effekter fra havstrømmer og skydekke, mens utslipp av CO2 fra forbruk av fossil energi ikke har noen målbar virkning. Andre forskere som har påvist det samme inkluderer Willy Soon og Nicola Scafetta.
Naturen styrer klima med naturlige endringer i effektiv solinnstråling til jordoverflaten. Menneskene påvirker ikke klimaendringer vesentlig, men vi kan derimot rydde opp i miljøskader og forurensning vi påfører jorden.
Klimagasser genudsender ikke IR-fotoner i atmosfæren nær jordoverfladen. Der er simpelthen for mange N2 og O2 molekyler til stede. De optager ved konduktion energien fra klimagasmolekylerne som kinetisk energi. Foton pingpong ved normalt atmosfæretryk er en myte.
Det er ikke problematisk for klimagasteorien at forklare energiophobningen i atmosfæren, nej problemet er at forklare hvordan dagens energiophobning i løbet af natten kan finde vej ud i verdensrummet, når nu foton-pingpong ikke foregår
Jeg har ikke den gode forklaring, men tænker sådan: Varme luftmasser er lettere end kolde og fugtige luftmasser er også lettere end tørre (det passer!), så varme fugtige luftmasser stiger til vejrs og de indeholder jo klimagassen H2O. På et tidspunkt er lufttrykket så lavt, at foton-pingpong faktisk kan finde sted, så fotonerne kan så få frit løb. I de høje luftlag er der også Ozon, O3, der jo også er en klimagas. Det er en forudsætning for energiudledning til verdensrummet, at den foregår som IR-stråling (dvs fotonudsendelse). Andre muligheder findes ikke.
Så deilig å se faktabasert -vettugt- og informativ -. Som underbygger at klima har sine sykluser uavhengig av menneskelig aktivitet . Solen er vår energikilde — og den lever sitt eget liv , uavhengig av politikere 🙂
Petter,
Jada, «tilbakestrålings»-forklaringen er selvsagt helt på trynet, og strider mot alle termodynamiske konsepter. Men den er til syvende og sist en opportunistisk og beleilig forenkling (forsimpling?); den er ikke hva selve argumentet faktisk går ut på. Dessverre henger du deg – som altfor mange skeptikere har en lei tendens til å gjøre – opp i denne tullete forklaringen, som bare egentlig bare er ment å fungere som røyklegging, som en distraksjon, og roper «AHA! Dette er feil!»
Dette har, når alt kommer til alt, og når argumentet presiseres i tråd med termodynamiske lover og prinsipper, absolutt ingenting med hvor langt ned i havet ulike former for stråling trenger. Alle er enige om at det er sola som TILFØRER havet varme. Det atmosfæren over gjør er å bremse havets varmeTAP, altså hvor mye av solas tilførte varme som slipper UT igjen over et gitt tidsrom. Kompleksiteten i dette spørsmålet er primært å finne i følgende omstendighet: Mens havets øvre sjikt i praksis tar opp varme kun gjennom ÉN mekanisme – kortbølget elektromagnetisk (EM) stråling inn fra sola – så kvitter det samme sjiktet seg med varme via en rekke ulike mekanismer, av hvilke EM-stråling utgjør kun én. Hovedmekanismen for havenes varmetap er fordampning, som i svært stor grad påvirker – og påvirkes av! – turbulent bevegelse av luftlaget over havoverflaten, altså konveksjon/adveksjon (oppdrift/vind).
Det atmosfæren gjør er å ISOLERE havets overflate – den holder havet effektivt ‘på plass’, ved å tynge ned på det. Den skaper, gjennom sin vekt, et visst lufttrykk ved havets overflate, og dette lufttrykket holder igjen fordampningstakten fra den samme overflaten – lavere trykk, mer effektiv fordampning, høyere trykk, mindre effektiv fordampning. Med lik tilførselstakt av varme fra sola, vil altså en tyngre atmosfære tvinge havoverflaten til å bli varmere ved dynamisk likevekt for at varmeTAPET (gjennom fordampning) skal kunne matche varmeOPPTAKET per tidsenhet.
Videre er atmosfæren i stand til å varmes opp (den består av materie i et visst tetthetsforhold), noe den jo er og blir av havet (og landjorda), gjennom diverse konstante varmeoverføringsmekanismer, og slik danner den effektivt et ‘termisk skjold’ (et isolasjonslag) for havet og landjorda mot verdensrommets bunnløse varmesluk utenfor – verdensrommets vakuum er naturlig nok IKKE i stand til å varmes på samme måte. Jordas hav- og landoverflate vil simpelthen – ad fundamentale termodynamiske prinsipper – ikke kunne kvitte seg med varme like fort (ved lik snittemperatur) til en varm atmosfære som til et verdensrom nær absolutt null. Derfor må overflatens gjennomsnittlige likevektstemperatur – med lik varme-input fra sola – ende opp betydelig høyere med en varm atmosfære på plass enn uten. Det er bare å sammenlikne månen og jorda, så skjønner man at det er jordas atmosfære som utgjør forskjellen.
Det er nettopp HER «drivhusargumentet» kommer inn. Og det er helt korrekt – prinsipielt! Det har bare valgt helt feil virkemekanisme. Atmosfæren kan ikke ‘styre’ overflatens temperatur gjennom sin egen varmestråling …!
Atmosfæren gjør altså DEFINITIVT jordas overflate varmere – MYE varmere – i snitt enn det den ville ha kunne vært uten en atmosfære på plass. Men den gjør det gjennom sin MASSE, ikke gjennom sine strålingsegenskaper. Ideen om den «radiative drivhuseffekten» er selvsagt helt på jordet. «Atmosfæreeffekten» er en ‘MASSIV’ effekt, ikke en radiativ en:
Varmestrålingen man måler og observerer er kun en EFFEKT av atmosfærens temperatur og innhold av gasser, skyer og aerosoler, ingen ÅRSAK til temperatur. Man har med andre ord sett seg blind på sin egen utgangshypotese (om at, jo, varmestråling er (på et vis) en årsak til den temperaturen den er en effekt av (!?)), og snur slik et elementært observert årsak/virkning-forhold fullstendig på hodet – man ser en simpel virkning og tolker den som en årsak. Slike feilslutninger er det for øvrig fryktelig lett å henge seg fast i; dette med årsak/virkning er ikke enkelt, og må ALLTID avklares før man kan gå videre i et vitenskapelig resonnement.