Det klimapolitiske kompleks

Forfattet av Cand.polit Mathias B. Dannevig

KLIMAFORSKNING OG KLIMAFORSTÅELSE UNDER POLITISK KOMMANDO

Innledning om denne fremstilling

Dagens klimadiskusjoner og klimakampanjer er mer relatert til internasjonal og nasjonal politikk enn til naturvitenskapen. Vi bør være opptatt av dette fordi befolkningen har krav på å få belyst klimaforskningens forskjellige retninger når store samfunnsforandringer bygger på at CO₂ også fra Norge er den dominerende klimadriver.

Forskning og vitenskap står aldri stille, men søker hele tiden etter ny og forbedret kunnskap. Dette må også politisk tillates for klimavitenskapen der alternative klimadrivere til CO₂ fremheves av mange. Diskusjonen er da ikke om det finnes klimaforandring eller ikke, men om denne er mest menneskeskapt eller dominert av naturlige årsaker. Diskusjonen om det naturvitenskapelige refereres av plasshensyn ikke her. Poenget er heller at kunnskap og åpenhet om motsetninger kunne gitt grunnlag for befolkningen til bedre å forstå årsaker til «Det Grønne Skiftet», men også til å bedømme hvilke sider av dette som er viktig og forståelig og hvilke tiltak som kanskje er mer hensiktsløse.

Norge er i utgangspunktet en klimadverg med 0,1 % av menneskeskapte CO₂-utslipp. Demokratiet krever at det må være folkelig åpenhet når store summer på slikt tynt grunnlag unndras velferdssamfunnet til dyre klimatiltak og omlegging av den fremtidige norske økonomi. Samt påvirker  bosetningsmønster, byggeskikk og samfunnsplanlegging generelt. Vi sier ikke at alt dette er bortkastet og unødvendig, eller at et «føre var prinsipp» ikke skal gjelde.

Dette essay handler om hvordan det kan oppleves at fri informasjon og meningsmangfold her ikke lengre finnes, og hvilke årsaker forfatteren mener å kunne fremlegge som forklaring på tingenes tilstand.

Hensikten er ikke å slå grunnen vekk under grønne reformer, men heller å henlede oppmerksomheten på at det må være fullt legitimt å fremme et mer gjennomtenkt og balansert grønt skifte som er mer målrettet, kostnadseffektivt og virkningsfullt.

Samfunnsvitenskap mer enn realfag

Her pretenderer forfatteren et debattinnlegg. I mine analyseforsøk vil jeg likevel anvende en statsvitenskapelig tilnærmingsmåte som mange kanskje finner forskjellig fra hva man møter innenfor realfagene. Men her må realfagene vike ettersom det er politikk og samfunnsmekanismer vi snakker om. Naturvitenskapens tradisjonelle rettesnorer for empirisk forskning synes for en stor del å være forlatt i det vi i dag ser av klimainformasjon gjennom media og politikk.

Det fremgår en unaturlig enighet mellom alle partier om verdens mest kompliserte naturvitenskapelige spørsmål som i sin natur, og gjennom faktiske observasjoner av data, inviterer til alt annet enn enkelhet og lettvinte svar. Og den klimadiskusjon vi finner i internasjonale medier og faglige artikler om emnet reflekteres i liten grad her hjemme.

Tydeligst kommer dette frem ved at klodens temperaturutvikling siden 1950-årene og frem til i dag fremviser perioder der det både finnes lengre tidsintervall hvor temperatur og CO₂ har motstridende tendens (og man trodde ny istid nærmet seg), 1977–2000 sammenfallende tendens, og deretter frem til i dag en temperaturutflatning som ikke er sammenfallende med et jevnt økende CO₂-nivå. Se figur 1.

Figuren er hentet fra nettstedet www.climate4you.com og illustrerer med sin gjennomsnittskurve hvordan temperatur og atmosfærisk CO₂ en tid har vært i overenstemmelse med hverandre , men i andre perioder, herunder nåtid, skiller lag. Temperaturskalaen er hentet fra University of East Anglias måleprosjekt, HadCRUT4, men tilsvarende temperaturkurver kan også fremvises fra andre, f.eks. NASA GISS. Merk at ENSO, værfenomenet El nino/El nina fører til temporære utslag opp eller ned. Dette værfenomen spiller inn, men konsekvenser utjevnes over lengre tid og er ikke kommentert i denne artikkelen.

Vi opplever da at de som refererer til dette, og samtidig viser til tidligere varmeperioder under bronsealder, romertid og vikingtid som tilsvarende eksempler på at antropogent CO₂ ikke empirisk fremstår som dominerende klimadriver (figur 2 nedenfor), blir stigmatisert og mistenkeliggjort.

Temperaturdiagram og CO₂-konsentrasjoner fra et lengre tidsrom med start fra siste istid. Diagrammet er hentet fra nettstedet www.climate4you.com, og baserer seg på iskjerneprøver fra Grønland. Mens dagens CO₂-nivå er 0,041 % (410 ppm), viser de vitenskapelige funn at langt høyere temperaturer enn i dag i bronsealder, romertid og vikingtid har skjedd med CO₂– nivå rundt 0,028 %. Går vi 7000 år tilbake er kontrastene enda mer slående.

Hvilke internasjonale og nasjonale mekanismer har her tatt grep og medført at vi har mistet evnen til å fordøye de alternative vurderinger av klodens klimautvikling og klimaprosesser? Og hvordan medfører dette at vi mister kost/nytte-diskusjon og flere analyser for de 20-30 milliarder av kroner som på bekostning av velferdssamfunnet årlig brukes på diverse «klimatiltak»?

Det finnes en lang liste på meningsløs symbolpolitikk som vil skape en verre hverdag for folk flest, med minimal, eller uten noen som helst, klimakonsekvens. Eksempler er milliarder brukt på landstrøm til oljeplattformer uten noen CO₂-gevinst men bare milliardbeløp i tapte offentlige skatteinntekter, og press på strømprisene, ifølge økonomisk analyse her.

Nok et eksempel er at palmeolje som biodrivstoff medfører ødeleggelse av regnskog og naturens egen CO₂-fangst. Listen blir betraktelig forlenget skulle vi tatt med innhold fra ekstreme forslag som ennå ikke er gjennomført men lurer i kulissene. Alt dette skal jeg av plasshensyn spare leserne for nærmere omtale av.

La oss heller spørre: Hvorfor er det i Norge blitt umulig å debattere de grunnleggende forutsetninger for dette og hvorfor er meningsmangfold avløst av propagandakampanjer hvor Kåre Willoch mobiliseres og NRK og media domineres av ensidighet?

Internasjonale prosesser

Internasjonalt, gjennom FN-systemet, finner vi forklaringer i klare stormaktsinteresser. Kina (alene med 28 % av verdens CO₂-utslipp, ^{note 1)} India og andre som er fritatt for Paris-avtalens utslippsbegrensninger frem til 2030, har klar egeninteresse i at økonomi og produksjon i vesten nå må underlegges et nytt CO₂-regime. USA-administrasjonen skjønte – med støtte også blant klimaforskere – dette og trakk seg derfor ut av avtalen.

FN-systemets mekanismer for beslutninger er her en diplomatisk labyrint som fører til mange spesielle resultater, og bl.a. har ført til at Saudi-Arabia nå har ledervervet i kommisjonen for menneskerettigheter. Selv kjenner jeg ingen samfunnsvitenskapelige studier som grundig gir en beskrivelse av det som skjer i de diplomatiske korridorer innenfor FN-systemet. Men vi må ha lov til å formode at en relevant hypotese vil være at diplomati i et samspill med FNs eget byråkrati (se nedenfor) klart gir forutsetninger for det resultat som kommer ut av beslutningsprosessene. Og her skjer det da mye rart.

Et interessant perspektiv er da forvaltningens premissgivelse opp mot politisk utøvelse, som vi også finner i FNs organisasjon rundt klimaspørsmålet. Dette forvaltningsregime, eller byråkrati om man vil, har klare egeninteresser i å bevare sine stillinger og sine gode karrierer med skattefri internasjonal avlønning. Noe som best ivaretas i takt med alvorlighetsgraden av den menneskeskapte globale oppvarming hvor bonus også er å fly verden rundt på første klasse sammen med Erik Solheim.

Vi kan dermed forvente at FN-organisasjonen lever i et spesielt samspill med landenes diplomatiske kanaler og bidrar til utforming av en global konsensus om klimaspørsmål. Dette er faktisk Erik Solheims mandat. Her kan det for mange land passe svært godt at IPCC i sine trendfremskrivinger bygger på modeller basert på mengde antropogene utslipp mer enn empiriske observasjoner over lengre perioder og de sammenhenger der som muligens kan vektlegges. Slik kritikere heller vil gjøre.

Det er svært sannsynlig at FNs organisasjon på feltet samspiller med mektige lands egeninteresse for eget og konkurrerende lands energibruk, og samtidig påvirker IPCCs rapporter og profil når rapportene også skal godkjennes politisk før utsendelse. Det politiske spill rundt Paris- avtalen hvor nye «klimaopplysninger» i 12te time ble tilført det politiske miljø, og prosesser rundt «Climategate»-skandalen, indikerer også sterkt det spill som her foregår i kulissene. Vi har også all grunn til å anta at dette skjer med god støtte fra land som ser muligheter for trekk-rettigheter fra kommende (USD 100 milliarder/år) «klimafond». Som Europa med kun ca. 10 % av de samlede CO₂-utslipp nå skal betale mye mer for etter at USA trakk seg ut. ^{(Note 1)}

Fraværende maktpolitiske analyser

Mens slike maktpolitiske analyser i stor grad presenteres omkring andre internasjonale spørsmål, er de totalt fraværende i diskusjonen om klimapolitikk her hjemme. De er ikke stuerene i klimasammenheng, og vil lett stemples som lettvinte «konspirasjonsteorier». Til tross for at det alltid vil være sentrale forutsetninger i samfunnsvitenskapelig beslutningsteori at sentral premissleveranse for de beslutninger som fattes alltid er viktig å finne ut av.

At konstellasjoner av makt for opinionsdannelse både nasjonalt og internasjonalt faktisk oppstår, er en del av virkeligheten som samfunnsvitere er til for å beskrive, slik blant andre Karl Marx viste oss. Men her, i klimapolitisk sammenheng, skal de hjemme og ute skyves under teppet og ikke snakkes om. Årsaken til stillhet i forholdet til FN kan i Norge også sees som historisk betinget: Å forbigå realpolitiske mekanismer innenfor FN, er i tråd med en historisk utenrikspolitisk tradisjon som Norge alltid har hatt i forholdet til FN-systemet.

På vegne av et «lite land» har norsk utenrikspolitikk siden krigen vært grunnfast i troen på at Norge forsvarer sine interesser best når det overnasjonale FN-systemet står sterkt, og ikke kritiseres eller motsies hjemme eller internasjonalt. Det er en viss rasjonalitet i dette, sett fra et nasjonalt perspektiv der sterke overnasjonale organisasjoner formodes å kunne beskytte små nasjoner mot overgrep fra stormakter. Men det følger altså «nisser med på lasset» i andre sammenhenger, noe vi i dag tydelig er vitne til f.eks når IPCCs prognoser kritikkløst blir omfavnet og Saudi–Arabia inntar formannsvervet i menneskerettighetskommisjonen.

Så spiller det selvsagt også en dominerende rolle at EU også har adoptert IPCCs tilnærming og er blitt en egen vesentlig arena hvor norske politikere ikke bare er «followers» men også ut fra sine egne oppfatninger kan drive misjonsvirksomhet på klimafeltet. Nærmere om dette nedenfor.

Nasjonale, norske mekanismer

Norsk nasjonal politikk er i 2018 kjennetegnet ved at vi nå har det yngste Storting noensinne, der politikere uten realfaglig kompetanse eller interesse sammen med media fører en klimapolitisk prosess som om 25–50 år kan gi norske historikere og statsvitere et rikt og interessant arbeidsliv når man skal finne ut hva som egentlig skjedde.

Den beste illustrasjon på dette kan være historieprofessor Terje Tvedts kjente bok «Det internasjonale gjennombruddet». Den handler slett ikke om klima, men om hvordan norske tradisjoner, egalitet og gruppetenkning i etterkrigstiden skapte forutsetninger for et «humanitærpolitisk kompleks» som medførte en ensretting bl.a. omkring forhold til u-land, menneskerettigheter som et universelt premiss, nedprioritering av nasjonal identitet, multikulturalisme og innvandring. Der seriøs diskusjon omkring vesentlige spørsmål rundt disse emner i en lang periode ble stoppet ved stigmatisering av alternativ tenkning og ensretting i media og politikk. Tvedt viser hvordan det «humanitærpolitiske kompleks» med basis både i utenlandsk innflytelse (USA) og i norsk mentalitet og manglende pluralisme bygget seg opp som en dominant faktor fra 1960 og videre utover.

Jeg vil hevde at den beskrivelsen Tvedt gir med viktige reservasjoner kan overskyves til dagens klimapolitikk.

Jeg vil hevde at den beskrivelsen Tvedt gir med viktige reservasjoner kan overskyves til dagens klimapolitikk. Reservasjonene vil være at historikere aldri vil kunne parallellforskyve slik, fordi det er andre aktører, andre problemstillinger og en annen tid. Poenget innenfor statsvitenskapen er likevel å kunne påpeke at det kan være de samme mekanismer som her på felles historisk grunnlag skaper liknende prosesser men med nye aktører, andre problemområder og som i en ny tid gjentar seg selv i ny drakt.

Det professor Terje Tvedt i sin glimrende bok forteller om norsk samfunnsdebatt, og sentrale mekanismer bak vesentlig samfunnsutvikling, ser vi (altså: uten noen som helst sammenligning for øvrig) gjenspeilet i dagens klimapropaganda og «klimadebatt». En debatt vi egentlig ser svært lite til, fordi alternative vitenskapelige retninger rundt CO₂– spørsmålet systematisk stigmatiseres av politikere og media, og i praksis forbys fremført bredt i norsk offentlighet.

Men dette har faktisk skjedd ved hjelp av mange av de samme mekanismer i politikk, media og forvaltning som professor Tvedt ellers gir en god beskrivelse av for en annen historisk periode, andre aktører og for andre politiske spørsmål. Også tidligere statsminister Jens Stoltenberg har observert fenomenet, og har i sin bok beskrevet det han kaller «det miljø-industrielle kompleks». Vi kan følgelig forvente at det er godt grunnlag for at fremtidig historisk forskning på tilsvarende vis som Tvedt, senere vil kunne grave frem et nåtidens «klimapolitisk kompleks» som sentral årsaksfaktor for dagens klimapolitikk og omlegging av landets økonomi.

For egen del er jeg fristet til supplerende forklaring at Norge med sin lille befolkning og trange intellektuelle kår, mer fremstår som en sportsnasjon enn med pluralistisk akademisk kultur. Her skal man holde sammen, og laget skal helst vinne første plass i VM og misjonere de gode norske løsninger for resten av verden. Dette er typisk for norsk kultur og slik er Norge blitt verdens selvbestaltede moralist hvor konge og regjering forventes å reise til Kina for å fortelle dem hvor dårlig det står til med menneskerettighetene der, og så hvert år dele ut Nobels fredspris.

Dette er nok et særdeles dårlig utgangspunkt for en klimadiskusjon ut fra nasjonale interesser der utfordringen også er å fortelle, og ta konsekvensen av, at nasjonen uansett syn på CO₂ har marginal betydning i global klimasammenheng med  0,1 % av de samlede CO₂-utslipp.

Den vesentlige forskjellen

Prosessene som Tvedt beskriver ble betraktelig bremset opp på slutten av forrige årtusen gjennom politisk påvirkning og motstand. «Det humanitærpolitiske kompleks» fikk aldri et permanent, nasjonalt og generelt politisk gjennomslag. Prosessene ble satt tilbake og er i samlet form mer et historisk fenomen for en bestemt periode.

Situasjonen nå i 2018 og i klimapolitisk sammenheng, er kommet mye lenger i ensretting enn noen gang tidligere, når «no platforming» for alternativ tenkning og vitenskap er seriøst diskutert i diverse aviser ( bl.a Klassekampen), og på klimafeltet fullt ut praktiseres av samtlige Schibsted-aviser og NRK.

To eksempler: Sistnevnte institusjon hadde i nylig «Ekko» program sogar lansering av tanker om at demokratiet er foreldet og må forlates til fordel for verdens klimafrelse. «Ekspertene» må – for å styre klodens temperatur – få bestemme uavhengig av folkelig innblanding gjennom valg og frie media. Professor Jørgen Randers, leder av regjeringens lavutslippsutvalg, har gitt uttrykk for tilsvarende posisjon i forhold til demokratiske verdier i klimaspørsmål.

For «det klimapolitiske kompleks» i 2018 er det altså fullt tillatt å forfekte verdier fra regimer vi ellers ikke sammenligner oss med.

For «det klimapolitiske kompleks» i 2018 er det altså fullt tillatt å forfekte verdier fra regimer vi ellers ikke sammenligner oss med.Dette er en helt annen, og kanskje mye mer alvorlig situasjon for demokratiet enn hva professor Tvedt beskriver innenfor sitt område noen årtier tilbake under «Det internasjonale gjennombruddet».

Ensrettingens nasjonale årsaker – og konsekvenser

Det er kanskje tre sentrale faktorer som har lagt grunnlaget for dagens situasjon i Norge. En viktig samfunnsfaglig tradisjon bygget på arbeidene fra Karl Marx og Max Weber tar her utgangspunkt i to sentrale problemstillinger: Aller først «Qui bono?»: Hvem har nytte av utviklingen, hvilke interesser er drivere? Dernest, men minst like viktig: Hvordan forsterkes eller motarbeides disse materielle forutsetninger for samfunnsutvikling av den rådende kultur og mentalitet ?

Merk her at de tre nøkkelfaktorer nedenfor ikke opptrer i prioriterings- eller tidsrekkefølge , men virker sammen i en gjensidig, forsterkende effekt. Så kan det skrives bøker om hvert punkt, men her kun en kort syntese av utvalgte faktorer.

1.«Klimakrisen» og sysselsetting i forskningen

Det er kanskje urettferdig, men likevel fristende å rette pekefingeren mot realvitenskapelige forskningsmiljøer som for en stor del kan hente store forskningsoppdrag basert på å fremlegge løsninger og forklaringer på CO₂ som den dominerende klimadriver slik oppdragsgiver ønsker.

Andre retninger i klimavitenskapen som vi mye klarere ser representert i internasjonale vitenskapelige arbeider blir ikke representert i det norske forskningsmiljø. Forskningsmidler deles ikke ut til dem som motsier oppdragsgiver – dette kan påvirke de problemstillinger læresteder promoterer for valg av master- eller PhD oppgaver hvis kontroversielle felt og konklusjoner kan skade instituttets «progressive profil» i ettertid. Tilbake for seg selv står da de forskere og realister som er så lojale mot de naturvitenskapelige forskningsprinsipper at slik oppdragsforskning ikke frister. Disse henvises da til privat næringsliv og jobber som ikke gjør dem til premissleverandører i den offentlige debatt og ekko til politiske myndigheter.

I utgangspunktet er ikke dette forskningsmiljøenes skyld, men de politiske myndigheters, som bevisst har et anti-pluralistisk utgangspunkt og ønskemål for den forskning som skal finne sted. Dette er essensen i «Det klimapolitiske gjennombruddet» for å bruke Terje Tvedts terminologi på et annet felt for en annen tid.

2.Politisk klimaforlik

Det politiske miljø er selvsagt helt sentralt som forklaringsfaktor for dagens situasjon og kunne stått øverst på listen. Samtlige politiske partier har i sine programmer akseptert den menneskeskapte klimakrise og det finnes derfor ingen organisert opposisjon mot det «klimapolitiske kompleks» lik den som rammet det «humanitærpolitiske kompleks» som Terje Tvedt har beskrevet fra forrige tidsepoke.

Hva er grunnene til det? Frykt som politisk våpen, og politikeres evne til å fremstå i pakt med «naturens krav» er viktige elementer for velgerfangst. Historien viser oss at referanse til naturens krav opp gjennom tidene har gitt oss feudalsamfunnets rettferdighetsdefinisjon om den naturlige klasseinndeling, og kongedømmets begrunnelse «Konge av Guds nåde». Historisk sett, og uten noen som helst sammenligning for øvrig, er den verste bruk av «naturens krav» å finne hos nazismen som med sine raseteorier fremhevet «den naturlige forskjell mellom menneskers rasekvalitet». Her var raseblanding vold mot naturens orden og fremtidige generasjoner.

Henvisning til en absolutt definisjon av «naturens krav» som ikke kan bestrides, er derfor ikke noe nytt og dette har alltid vært et godt politisk våpen. Så også i dag, selv om vi skal være svært forsiktige med å trekke direkte paralleller til fortidens verste utskeielser.

Konsensusmyten erstatter vitenskapelig innsikt

Viktigst er da at selve den vitenskapelige diskusjon er effektivt definert bort gjennom myten om at 97 % av alle verdens klimaforskere mener global oppvarming ikke også har naturlige årsaker, men er nærmest 100 % menneskeskapt. Myten er basert på Cook et al fra 2007 og utgjør et falskt fundament for at man kan ha all verdens meninger om hvilke klimatiltak som er nødvendig, uten krav til noen som helst vitenskapelig innsikt eller dokumentasjon på verdens mest kompliserte naturvitenskapelige område.

Myten om 97 % er for øvrig behørlig tilbakevist av det klimavitenskapelige miljø, se f.eks IPPC-forfatter Richard Tol i The Guardian. Eller Stein Storlie Bergsmarks essay om konsensus, med hans hovedpunkter omtalt her.

Kompleks naturvitenskap ville de fleste, inkludert journalister og politikere, uansett kvie seg sterkt til å gå inn i. Nå slipper de det. Forskerne har jo konkludert, så hvorfor bry seg med å tenke selv?

Og hvorfor bry seg med Karl Poppers grunnlag for naturvitenskapen om faktiske observasjoner og empiri som grunnlag for kunnskap når forskerne nå har funnet den endelige vitenskapelige sannhet? Å se frem til nye forskningsresultater blir jo da helt meningsløst. Forskningen på klimafeltet står stille, og er avsluttet. Punktum og ferdig snakket.

Utelatelser og manipulasjon i media

Oppdragsforskerne innenfor det «klimapolitiske kompleks» blokkerer også effektivt å kommentere innsig fra internasjonale forskningsresultater som kan true slik allmenn konsensus. Tvert imot utnyttes kynisk en varm sommer i Sør-Norge til uvitenskapelig CO₂-propaganda mens man underslår at Nord-Norges vår og forsommer var den kaldeste på lang tid, samt at andre deler av verden ellers hittil har hatt det kaldere enn normalt i 2018. Utflating av verdens temperaturøkning siden 1998 frem til i dag, som ikke stemmer med CO₂-økning i samme tidsrom unndras også enhver oppmerksomhet (se figur 1 og jfr Jan-Erik Solheim om temperaturutflatningen). Det samme gjelder de siste års økning av ismengde i Antarktis.

Norge er for isolert til at slike data lett trenger igjennom, og media er vaksinert mot å søke dem opp. Dette til tross for at IPCCs egne forfattere Ben Santer og Michael Mann i tidsskriftet Nature 2016 selv går god for at temperaturutflatningen siden årtusenskiftet fant sted – mens CO₂ stigningen frem til i dag altså skulle tilsi noe helt annet.

Når den herskende forestilling fra «det klimapolitiske kompleks» – til dels altså basert på å unndra de av IPCCs egne utsagn som ikke passer – som har festnet seg i vårt politiske miljø og i media, blir veien kort til å stigmatisere opponenter. Som korrupte agenter betalt av industrien, som klimafornektere, flat jord tilhengere, kreasjonister eller psykologiske tilfeller som skal være gjenstand for diagnose fra «klimapsykologer». Slik NRKs «Folkeopplysning» nettopp har demonstrert i et rent mobbe-program mot annen kunnskap. For øvrig perfekt timet før høstens lansering av ny IPCC «1,5 C» konsekvensrapport.

Den moralpolitiske klimadebatt

Dermed er hele klimadebatten redusert til et moralpolitisk spørsmål, og ikke et naturvitenskapelig. Når til og med den norske kirke, og Kristelig Folkeparti, også fanges av disse forestillingene og nå forfekter at mennesket fra Vår Herre har overtatt kontroll med skaperverket gjennom CO₂ som bryteren på en komfyr, blir klimapolitikken kun et spørsmål om hvem som har «høyest moral» og hvem som er mest villig til å ofre egne og nasjonale interesser for å redde verden. Veien til autoritære løsninger, for grupper med mentalitet for slikt (nevnt ovenfor), er da ganske kort.

Økonomisk stimulans for denne politiske utviklingen finner vi også på statsbudsjettet . Pressgrupper som Bellona, Zero, Fremtiden i våre hender og det politiske kommissariatet Cicero finansieres for politisk press for stadig mer radikal utvikling, og ensretting i media.

Slik klimaradikalisme i Norge har fra et CO₂-perspektiv ingen global betydning når det samtidig bygges eller planlegges 1300 kullkraftverk ellers i verden og Kinas utslipp pr innbygger nå er hele 7,2 tonn (Norge 8,6) og ikke som hos oss skal reduseres av noen Parisavtale fremover.

Norges innsats – med 5 millioner innbyggere og under 0,15 % utslippsandel, sett opp mot Kinas 1141 millioner og 28 % utslippsandel (årlig vekstrate 3,2 %) samt USA med 15 % utslippsandel (årlig vekstrate minus 1,6 %) og over 16 tonn pr hode ^{(Note 1)} – kan derfor kun karakteriseres med ett ord: Symbolpolitikk.

Her har moralismen tatt fullstendig kontroll, sammen med klokkertro på at «norsk misjon skal vise verden klimaveien».

For mange, særlig på venstresiden av norsk politikk, burde det nå være deprimerende å se at gamle partiprogram med vekt på fri informasjon, velferd, likeverd og økonomisk fremgang for alle, nedprioriteres. Til fordel for misjonsvirksomhet om gasser i luften basert på FN-modellers trendfremskriving på tvers av tradisjonell naturvitenskap (se figur 2), og fornektelse av naturlige klimavariasjoner og faktiske observasjoner.

For klassisk miljøvern representerer det dominerende CO₂-fokus en avsporing fra de steder man virkelig har en misjon: Forgiftning av grunnvannet, kjemisk forurensning som dreper plante-og insektliv, oljeboring som kan true fiskeressurser i Lofoten/Vesterålen, industrielt dyrehold, gruveavfall i norske fjorder, skadelig fiskeoppdrett langs kysten og plastforsøpling i havet er alle områder som sammen med flere kunne gitt miljøbevegelsen det ansikt kloden og landet trenger. I stedet inntar nå disse bevegelser med en «CO₂-revolusjon» og avvikling av norsk oljenæring den mest reaksjonære posisjon noen norsk politisk bevegelse har hatt i moderne tid.

Miljøbevegelsen … inntar nå … den mest reaksjonære posisjon noen norsk politisk bevegelse har hatt i moderne tid.

3.Nye økonomiske interesser driver utviklingen.

Finanskapitalen er i kapitalismens system en dominerende driver for samfunnsutviklingen. Utenfor Norge har den i tidligere tider vært en pådriver for krig og konflikt for å få uttelling på sine investeringer i rustningsindustrien. De anti-pluralistiske prosessene i Norge i 2018 forsterkes i vår epoke – i klimapolitisk sammenheng- nå ved at store økonomiske interesser etterhvert ser sine anledninger tilknyttet lønnsomme investeringer i det «grønne skiftet».

Derfor ble Jens Ulltveit-Moe hovedsponsor for Venstres valgkamp i 2017. Etter eget utsagn er han «klimafanatiker» (intervju i NRK s «Torp») . Man kan også lese den politiske IPCC entusiasme som stadig fremsettes i Dagens Næringsliv (sist med lederartikkel om at vi må spise mindre kjøtt) og den grønne investeringsprofil fra Storebrand for å få inntrykk av hvilke investeringsmuligheter for finanskapitalen som her har åpenbart seg. Grønne investeringer gir gode utbytter når ny klimavennlig teknologi gjøres fristende for forbrukerne.

I finansmarkedene rundt om vokser det derfor opp en stor og dominerende finans- og analytikerekspertise på grønne investeringer som ser sin naturlige plass i det norske «klimapolitiske kompleks». Disse er selvsagt avhengig av at CO₂ holdes vedlike som dominerende global trussel og bidrar sterkt i media for dette.

I Norge ønsker også sterke krefter en større satsning på elektrifisering og internasjonal el-handel som vil bringe norske strømpriser til himmels til stor glede for kommunenes kraftselskaper, om enn noe mindre for husholdningene. Disse utgjør også en sentral del av det «klimapolitiske kompleks 2018.»

Grønne reformer – uten symbolpolitikk

Denne beskrivelse er ikke laget for en prinsipiell avvisning av en «Grønn reform» i økonomien. Vi må også akseptere at Norge som del av det internasjonale samfunn i stor grad må leve med en politikk basert på «føre var» prinsippet. Et «Grønt skifte» kunne her greit promoteres uten den ekstremisme og knebling av det frie ord som vi i dag ser, om det for eksempel hadde eksistert en nasjonal klimakommisjon med ulike forskningstradisjoner representert, som åpent kunne gitt råd om prioriterte klimatiltak. Da ville det vært tillatt med åpne diskusjoner om kost/nytte, der Norges bidrag i de enkelte tiltak mer ble relatert og evaluert i forhold til reelle klimakonsekvenser og nyttig innovasjon av fornybare energiformer og mindre avhengighet av fossile ressurser for transport.

Men dette ville være i motsetning til den «feel good» politikk som norske politikere som verdensmestre i relativ CO₂-reduksjon nå skal ta med i misjonskofferten til resten av verden i kommende klimaforhandlinger.

Konklusjoner

Vi må nok innse at på kort sikt har en uhildet naturvitenskapelige ekspertise lite å stille opp med i kamp mot de store krefter som nå er i sving. «Det klimapolitiske kompleks» har festnet grepet.

Satsingen eliten har gjort ved å legge alle eggene i CO₂-kurven krever offer fra alle i samtlige samfunnssektorer og den er derfor «too big to fail». Ved siden av hensyn til klimautviklingen er det også politiske årsaker til å få den stigende CO₂-kurven redusert for uansett å kunne forklare fortsatt oppvarmingspause. Slik har den internasjonale misjonsvirksomhet også en mulig fremtidig politisk funksjon nasjonalt.

Men Norge og våre ledere i politikk og media kan ikke på lengre sikt stenge verden ute. Selv ikke Sovjetunionen klarte det.

Men Norge og våre ledere i politikk og media kan ikke på lengre sikt stenge verden ute. Selv ikke Sovjetunionen klarte det.

Realfagenes misjon må være – som talsmenn for vitenskapelig dokumentasjon – å formidle de vitenskapelige funn klimautviklingen og klimaforskningen faktisk viser internasjonalt. Når tiden kommer, vil da politiske bevegelser oppstå som griper fatt i dette. I andre land er motsetningene ofte mer åpenbare og alternativ forskning har lettere for å bli fanget opp og brakt til torgs for diskusjon og kunnskapsinnovasjon.

Før eller siden er det stor sannsynlighet for at den internasjonale vitenskapen basert på den faktiske, empiriske utvikling, til sist slår i stykker det bildet som i dag innprentes norske barn i grunnskolen. Problemet er bare at før vi kommer dit, svekkes velferdssamfunnets ressurser, og mye av tidligere generasjoners økonomiske oppbygging av landet kan være skadet for lang tid fremover. En reform av norsk klimapolitikk sitter også svært langt inne når den i praksis vil måtte rive ned eliten i politikk, media og forvaltning. Store politiske kriser skal til før noe slikt skjer. Og en politisk tillitskrise – eller fullstendig systemkrise – som kommer i kjølvannet kan derfor overgå alt vi har sett i Norge etter krigen. Dette kan få politiske følger de færreste i dag kan forestille seg.

Note 1: Alle utslippstall og vekstrater for CO₂ er tilgjengelig fra flere kilder:
A) Tall for årene til og med 2017, hentet fra BP Statistical Review 2018.
B) Tall for globale utslipp fra Miljøstatus.no for årene 1970-2012.
C) De tre største utslippslandene samt EU, fra Energi og Klima.