Virkeligheten trenger seg gradvis på og IPCC-leirens klimapredikanter opptrer stadig mer hysterisk. Siden i vår har det gått i dommedag og svovelprekener, senest påpekt sent 18.november av Hans Geelmuyden i Nettavisen. Er vi nå i den fasen av klimapolitikken hvor vi i større medier kan kalle en spade for en spade?
Det er mange dyr i Vår Herres hage
Dette konkluderer Hans Geelmuyden med når han kommenterer 200 «klimaforskeres» brev til statsministeren 16. november, her omtalt i VG, hvor det som vanlig i VG ikke stilles et eneste kritisk spørsmål når IPCC-leiren går ut med sin klimapropaganda i media.
Utspillet i brevs form er en del av propagandaen foran klimatoppmøtet i UAE, hvor analytikere ikke venter noe som helst resultat fra toppmøtet, bortsett fra at de statlige delegasjonene i form av et dramatisk kompromiss på overtid blir enige om at de skal møtes igjen neste år for å fortsette å diskutere tiltak mot en klimakrise som ikke eksisterer. Regien er den samme hvert år, og det dreier seg om å få tak i andres penger.
Hva er en klimaforsker, spør Geelmuyden, og konkluderer «Bak tittelen skjuler det seg sosialantropologer, oseanografer, samfunnsgeografer, agronomer, meteorologer, geologer og samfunnsøkologer.» Disse jobber alle på «anstalter» hvor premisset for anstaltens eksistens og forskerens ansettelse er at man er faste i troen på den menneskeskapte klimakrise.
Professor Karen O’Brien som lar seg intervjue i VG, har til og med vært ansatt i Cicero, hvor troen på krisen var vedtektsfestet da anstalten ble opprettet. Hun er, ifølge VG, «en av Norges mest anerkjente klimaforskere», og avisen utelater da at anerkjennelsen er intern, for hennes utrettelige innsats er som misjonerende predikant – i strid med observert vitenskap (Se siste avsnitt).
Vi har altså med et klimapresteskap å gjøre, takk Hans, for denne avklaringen i Nettavisen. Du har nå lagt deg ut med Norges nye statsreligion, Klimatismen, som har ekstremoppslutning blant mediefolk og politikere og utøver total kontroll over de tre minipartiene MDG, SV og Venstre. Du må selvfølgelig nå regne med heksejakt og korsfestelse for denne typen klimakjetteri.
De onde oljeselskapene
Den utpekte synderen i klimapresteskapets brevkampanje er som vanlig ond kapitalistisk industri som utvinner hydrokarboner som dekker 81 % av klodens energibehov. Et behov som i 2050 er forventet å fortsatt være ca 80 % av et vesentlig større totalbehov. Nøkkelen til velstand er som kjent leveranse av mest mulig pålitelig energi til lavest mulig pris. Det er i overveiende grad gass, kull og olje, kjent som hydrokarboner, men omtalt som fossil energi av de troende.
Presteskapet ønsker istedet mest mulig upålitelig energi levert til en subsidiert og ikke bærekraftig pris. Veien til frelse kan være krevende, men intet offer er for tungt i kampen mot CO2-demonene.
Listen over syndere er lang (tenk på enda ondere besteforeldre som med fossilbilen kjører barnebarna til skolen eller idrettstrening), avlatshandelen i form av karbonkvoter eller elbilsubsidier er forlengst etablert. Ofrene for en fortsatt politisk-religiøs klimapolitikk er til syvende og sist befolkningen i Norge.
Støre sier nei
Jonas Gahr Støre er den siste i rekken av ledere for det som var ørnen blant partiene i Norge, men som nå fremstår som et vingeklippet Ap. Støre regjerer over det som blir et konkursbo av et land, dersom kravet i dette brevet skal oppfylles. Derfor et høflig nei, begrunnet med snikksnakk.
Støre vet utmerket godt at ingen utenfor klimapresteskapets rekker etterspør Norges klimalederskap, nesten alle spørsmål som ankommer norske myndigheter i dag gjelder økte norske leveranser av olje og gass, eller krav om gaver, støtte eller subsidier grunnet våre inntekter fra eksport av hydrokarboner.
Men Støre vet også at han regjerer på klimapresteskapets nåde i form av støtte fra SV, så han kan ikke gjøre det enhver seriøs politiker ønsker, å be disse fanatikerne dra seg langs den brolagte stien med gode intensjoner, til det sedvanlige varme siste oppholdsted.
Ca 40 % av statens inntekter kommer fra hydrokarboner, så en sluttdato for olje og gass, betyr at 40 % av alle offentlig ansatte må vekk, sammen med 40 % av all offentlig velferd. Ingen seriøse partier kan vinne valg på en slik politikk når befolkningen er skeptisk. Det er ikke politikerne som setter sluttdato for olje og gass, det er geologien.
Styringspartiene (Ap+H) har derfor utviklet kreativ men absurd politikk for klimalederskap, med bl.a. elektrifisering av sokkelen, slik at spart gass kan eksporteres fremfor å brennes med utslipp i Norges private atmosfære. Så får heller den tyske gasskunde brenne mer gass i Tysklands private atmosfære.
Klimalederskap utøves også, ifølge Støre, med å «stå på for å utvikle energisystemer uten klimagassutslipp.» Kreativiteten er stor mht å skjule at et grønt skifte uten klimagassutslipp er fundamentalt ulønnsomt. De vil ha vindmøller som de facto totalt har større utslipp og ødelegger mer natur, eller hydrogen hvor utslippene flyttes til prosessen med å gjøre hydrogen til energibærer, og uten at hydrogen kan konkurrere med annen energi (pumpepris i Europa 145 – 280 kr/kg, levert som flaskebatteri 350 – 450 kr/kg.)
Støre avslutter i VG med egen trosbekjennelse, hvor han mener dette målet er oppnåelig: «På klimatoppmøtet i Dubai skal vi gjøre vårt for at verdens land kan nå målet om å holde global oppvarming til 1,5 grader.»
Men hva hvis målet og narrativet om veien til målet er bygd på en livsløgn?
Hva om det ikke er sant?
Hva om det ikke er sant at menneskets utslipp påvirker global temperatur? Påstanden er enten sann eller den er usann. Dette er det eneste vitale spørsmålet du trenger å ta stilling til, for å vurdere grunnlaget for Norges og Vestens klimapolitikk.
Alt det andre naturfaglige blir irrelevant hvis dette kan besvares som usant.
Eksempler er: Hva kommer først, endring i temperatur eller endring i atmosfærisk CO2? Hvorfor det blir varmere over de siste 400 årene? Hvorfor det ble kaldere de siste 50 millioner år? Hva er det optimale CO2-nivå i atmosfæren, og hvordan kommer vi dit? Hva betyr, sol, måne, vind, havstrømmer for klima?
Dette faller på plass automatisk, eller vi kan leve med usikerheten, dersom vi vet at mennesket påvirker ikke. Påvirker skal i denne sammenheng forstås som målbart påvirker. Altså påvirker mer enn tallet 0.
Når det gjelder tall, så stoler vi i Norge på Finansdepartementet når det gjelder penger, og for annen tallforståelse i politikken har Statistisk sentralbyrå det siste ordet. Dette gjør faktisk statistikere til det viktigste fagfeltet innenfor klimaforskningen, fordi ingen forskning kan være gyldig med mindre våre beste fagfolk har kontrollert at de andre klimaforskerne regner riktig. IPCCs Hockekøllesvindel har forlengst avdekket at politisk korrekte klimaforskere både jukser med tall og dikter opp egne ugyldige statistikkmetoder (se KN 228 for detaljer).
At man i IPCC-leiren søker å tåkelegge dette sentrale forholdet ved å redefinere klimaforskning, viser igjen at saklighet er fraværende i den politiserte klimaforskningen.
Statistiker John K. Dagsvik, en av Statistisk sentralbyrås mest erfarne forskere, har besvart spørsmålet, formulert som «I hvilken grad endrer temperaturnivået seg på grunn av klimagassutslipp?», først i fagfellevurdert forskning i 2020, og nå igjen i årets diskusjonsnotat på SSBs nettsted. Dagsvik skriver selv i konklusjonen. «Vi finner, i likhet med Dagsvik mfl. (2020), at hypotesen om at temperaturprosessen varierer tilfeldig rundt et konstant nivå (stasjonaritet) ikke blir forkastet. Dette kan tyde på at effekten av CO2 utslipp de siste 200 årene ikke er sterk nok til å forårsake systematiske endringer i temperatursvingningene. (redaksjonens uthevning).
Interessant her er at Dagvik konkluderer likt med IPCCs første hovedrapport, som også fastslo at menneskets utslipp til nå (dvs 1990) ikke var sterke nok til å påvirke globale temperaturer.
Konklusjon
Temperatursvigningene er altså de samme før og etter at våre utslipp påvirket klima, og i årets notat klargjøres at dataseriene han har analysert nå er oppdaterte, til og med 2021. Dermed forsvinner det naturfaglige grunnlaget for vestlige lands klimapolitikk.
Det gjenværende grunnlaget for klimapolitikken finner vi i psykologien, som gruppetenkning i ekkokammeret, eller hos politikere som bekjenner seg til klimatismen som vår nye statsreligion, hvor begge disse erkjennelsene resulterer i en politikk basert på livsløgn.
Klimahysteriet (IPCC) er et ektefødt barn av FN, verdens meteorologiske organisasjon og FN’s miljøprogram, etablert i 1988. Etter å ha fulgt med i vel 30 år på rapportene, som er resultatet av dette arbeidet, har jeg ikke lenger tillit til FN. De fleste offentlige media over hele den vestlige verden har akseptert FN’s monopol når det gjelder meninger om klima og miljø. IPCC påstår at de med jevne mellomrom vurderer alt som offentliggjøres om klima av verdens fremste spesialister. Resultatet av vurderingen publiseres hvert 6. år, eller der omkring. Politikere uten spesiell kompetanse på klima har vesentlig innflytelse på hva som skal stå i disse rapportene.
Man må lete i blogger, på internett, eller følge andre forskere direkte for å finne andre meninger og vurderinger.
Monopol på meninger i de fleste offentlige, vestlige aviser og media er trist å registrere. Det minner om regimer man ikke vil bli identifisert med.
At også Nils Geelmuyden tilslutter seg dem som har gjennomskuet klimakrisenarrativet, og det på en meget velformulert måte, er enda en bekreftelse på det en bred gjennomgang av sosiale plattformer viser: Ikke bare våre beste realvitenskapsfolk men også en stadig større del av hele befolkningen etterspør mer troverdige bevis på at verden faktisk er i en «klimakrise».
Sagt på en annen måte: Det blir stadig flere som registrerer at klimahysteriet – i takt med den voksende listen over feilslåtte kriseskremsler – er i ferd med å falme, og at stadig flere politikere kaster skvetne blikk mot bakdøra etter hvert som deres påstått «grønne» klimapolitikk sender land etter land ned i et økonomisk og energipolitisk uføre.
Akkurat som stadig flere har skjønt det sentrale om de såkalte «klimamodellene»; at disse leverer akkurat de svar som forskerne ber dem om. Men når selve forutsetningen for klimaskremslene – CO2-hypotesen – rakner stadig mer i alle ender spriker derfor modellene også stadig mer mot de faktiske observasjoner.
Det er igjen tid for å sitere Abraham Lincolns evige utsagn om godt gammeldags narrespill:
“You can fool some of the people all of the time, and all of the people some of the time, but you can not fool all of the people all of the time.”
Det er en utbredt misforståelse hos mange, åpenbart også hos Aaslid, at staten er avhengig av inntektene fra oljevirksomheten for å får det til å gå rundt. I statsbudsjettet for 2024 er det antatt at litt over 30 % av statens inntekter kommer fra oljevirksomheten. Det er mye, men ikke fullt så mye som de 40 % som Aaslid vil ha det til. Hovedpoenget er imidlertid at mesteparten av disse inntektene går med til fylle opp oljefondet. De blir ikke brukt til å betale lønningene til offentlige ansatte. Så skulle disse inntektene bli borte betyr det bare at oljefondet vil vokse litt saktere. Ingen offentlige ansatte blir sagt opp. Statsutgiftene går sin gang.
Takk for kommentar.
I statsbudsjettet for kommende år er det mye synsing, så ca 40 % skulle være dekkende. Med to kriger i full blomst, økt ellerspørsel etter olje og gass, og en romslig fortolkning av «ca», så går nok det bra.
Staten er selvfølgelig avhengig av oljevirksomheten for å få det til å gå rundt, for hele oljefondet eksisterer jo ene og alene grunnet inntektene fra olje og gass. Den grønne gjengen jobber også hardt for å bli kvitt oljefondet, listen over lønnsomme virksomheter de ikke får lov å investere i, blir stadig lengre, og nå forlanges det at fondets styrende premiss skal være bærekraft og grønt skifte, ikke lønnsomhet. Da går det raskt samme veien med oljefondet som det gjorde med formuen til Ciceros styreformann. Den som lever får oppleve dagen oljefondet er tomt.
Ikke glem at våre politikere fører en politikk som svekker norske kroner, dette gjør all import dyrere, og står for en vesentlig del av verdiøkningen i oljefondet, men en svekket krone fører til at stadig flere milliarer kroner kan tilføres statsbudsjettets umettelige sluk, hvor midlene ødsles vekk på offentlig ansatte vi ikke skulle være beriket med (hørt om den grønne varmestuen i Oslo som offisielt heter klimaetaten?), og en tildels absurd pengebruk, det siste påpekt av sløseriombudsmannen.
Dette innlegget, om at den norske klimaloven antakelig var forhastet, er sendt til Stavanger Aftenblad, men ikke tatt inn i avisa. Det kan godt publiseres hos Klimarealistene.
https://www.ivars.no/en-forhastet-lov/
Samset er en stor bløffmaker og vet med sikkerhet at mye av det han sier ikke er sant. Det store spørsmålet er hvem han jobber for og hva han tilhører, sånn egentlig.
Minner om Boka til The Club of Rome, «The First Globale Revulution» som kom i 1991, trur eg, hvor også Al Gore er medlem. Dette er venstresidens forsøk på å ta rotta på kapitalismen, og med alle midler…
I et samleinlegg i Aftenposten 16. november har lederne i Norsk Polarinstitutt, Norges Arktiske Universitet og Meteorologiske Institutt ufrivillig meldt seg inn i Flat Earth Society. De går gode for gammel vranglære som har sirkulert i årtider, men som bare kan virke med en flat jord som utgangspunkt.
Isen dekker nemlig aldri mer enn 5% av jordas overflate, og der isen befinner seg, ligger sola mer eller mindre i horisonten. Inkommende sollys er neglisjerbart.
Det er andre virkninger som dominerer. Ut fra Stefan Boltzmanns lov kan havet betraktes som svart. Et islag på toppen isolerer og kan redusere utstrålingen 30 ganger. I tørre, kalde polområder får man maksimal effekt av stråling gjennom 8-12 mikron vinduet i atmosfæren, hvor også strålingen er størst ved romtemperatur. Resultatet er en massiv netto utstråling i et isfritt Arktis med en resulterende nedkjøling av havet.
Det er merkelig hvordan vedtatte usanneter kan sirkulere så lenge uten at de blir avslørt. Ingen ser ut til å ville eller komme til for gjøre de nødvendige korreksjoner.
Den samme Stefan Boltzmann kan også brukes til å vise at et forsøk på global temperaturøkning vil gi negativ tilbakekobling. Ved et verst tenkelig scenario på 5 grader vil utstrålingen øke med over 10%. Denne økningen klarer aldri all økning i såkalte klimagasser å stoppe, og virkningen dempes.
Aaslid, valutakursens veier er uransakelige, myndighetenes økonomiske politikk er bare en av mange faktorer som påvirker valutakursen, og neppe den viktigste. Både rentepolitikken til Norges Bank, oljeprisen og usikkerhet om utviklingen i internasjonal økonomi er nok viktigere. Våre statsfinanser er solide, det er ikke mange år siden oljeprisen kunne vært 0 uten at staten gikk med underskudd. Så kom covid, så kom kriger, men fortsatt hadde vi klart oss med langt lavere oljepris enn nå. Staten fører ikke en politikk som svekker krona, det er fristende å si tvert imot. Det finnes knapt noe land, kanskje en Gulf-stat eller to, som har mer solide statsfinanser enn Norge. I de aller fleste land staten masse gjeld, vår stat har en stor formue. Det burde ha en positiv effekt på kronekursen.
Du skriver: «Staten fører ikke en politikk som svekker krona, det er fristende å si tvert imot.» Helt uten bevis, men her er tallene:
1 USD har siden Jan 22 gått fra NOK 8.84 til 10,99
1 EURO har siden Jan 22 gått fra NOK 10,01 til 11,62
Konklusjonen er en klart svekket krone, og med mindre du mener julenissen styrer kronekursen, så ligger ansvaret hos regjeringen som vanstyrer økonomisk politikk i Norge. Meningsløs pengebruk fører tradisjonelt til at valutaen presses ned og at statsfinansene svekkes, det samme skjer når man nekter å utlyse neste konssjonsrunde på sokkelen for å finne mer gass og olje.
Her kan du se valutakursene, NOK mot USD og EURO for de siste to årene.
https://www.dnb.no/bedrift/markets/valuta-renter/valutakurser-og-renter/HistoriskeValutakurser/Hovedvalutaer-mndogor/Hovedvalutaer-mndogor.html
Aaslid, jeg kjenner selvsagt valutakursutviklingen. Jeg kan ikke «bevise» at kronesvekkelsen ikke skyldes regjeringens politikk, men å legge fram en tallrekke over kursutviklingen på NOK er nok på ingen måte et tilstrekkelig «bevis» for det motsatte, altså at regjeringens politikk er synderen. For den eller de som klarer å kartlegge og tallfeste de faktorene som til enhver tid styrer valutakursene vinker Nobels minnepris i økonomi i det fjerne, siden ingen hittil har klart nettopp det. Jeg tror neppe at Julenissen er blant disse faktorene, men mange andre faktorer er kjent, som rentenivå, veksten i BNP, over/underskudd på handelen med utlandet, politisk stabilitet, uroligheter i verden (kriger etc.), statsfinansene og for Norge også oljepris. Stort sett kjenner en fortegnet på effekten av disse faktorene, for eksempel om økte renter svekker eller styrker kronekursen. Vi vet at økte renter isolert sett styrker kronekursen, men vi vet ikke hvor sterk effekten til enhver tid er. Politisk stabilitet (et fungerende demokrati) og orden på statsfinansene er også positivt for kronekursen. Begge deler har vi i Norge. Men vi kan ikke tallfeste den positive effekten. Kronesvekkelsen siden 2012 skyldes altså, ganske enkelt, at faktorer som svekker kronekursen har vært sterkere enn de som styrker den. Det har ikke vært nok med god politisk styring, først med en høyredominert regjering og nå med en arbeiderpartidominert.
Du har selvfølgelig ret ti at det er en rekke faktorer som påvirker valutakursen, men hovedindikatoren på hvorvidt markedet har tillit til en regjerings økonomiske politikk i vestlige land, det har alltid vært valutakursen.
Rentenivået har lenge vært et viktig verktøy for å korrigerer diskret for en forfeilet økonomisk politikk. Alltid lettere å justere renten, enn å få politikerne til å føre en fornuftig økonomisk politikk.
Det er flere eksempler på at et fungerende demokrati ikke hjelper, jfr Hellas for noen år siden. Da har jeg mer tro på et mektig finansdepartement fullt av planøkonomer som festbrems for løsslupne politikere. I Norge har dette tradisjonelt fungert slik at mistenkte løse kanoner i en regjeringskoalisjon, som oftest har blitt parkert som finansministre.
Aaslid og Senneset,
interessant, men komplisert sak dere drøfter: Hva er de sentrale forhold bak kronesvekkelsen?
Det frister her å spille inn noen poenger nednotert i en privat diskusjon med to erfarne økonomer nylig ifm. en større aksjekonferanse i høst. Begge hadde nokså sammenfallende årsaksforklaringer til kronesvekkelsen. For ordens skyld, grunnet at dette var en privat/uformell samtale utenfor det offisielle programmet må jeg holde dem anonyme, og ikke minst siden deres hovedpoeng var at DEN EKSTREMT NÆRINGSPOLITISK INNGRIPENDE KLIMAPOLITIKKEN trolig er den mest sentrale årsak til kronesvekkelsen.
De anførte i denne forbindelse to punkt som må forstås for å følge en slik analyse:
1) Først synes ikke våre styrende politikere å klare å innse og ta alvorlig at akkurat som for aksjekurser forholder valutakurser seg til FRAMTIDSFORVENTNINGER mer enn noe annet
2) Den norske valutasvekkelsen skyldes følgelig først og fremst omverdenens svekkede tro på kronens soliditet ifht statens forventede finansielle klimaforpliktelser i årene framover
Jeg spurte: «Statens forventede finansielle klimaforpliktelser I ÅRENE FRAMOVER?
– Hva er det som omverdenen finner så lite tillitvekkende der, da?!
Jo, svarte de, da er vi inne på våre senere regjeringers gjentatte vilje til å love seg bort til meget kostbare klimasatsinger både nasjonalt og internasjonalt, det ene mer dødsdømt enn det andre – og der utgiftene forventes å bli enda mye større og enda mer økonomisk forstyrrende i årene framover. De nevnte som eksempler bl.a. vindmølleparker, batterifabrikker, hydrogenprosjekter, elektrifisering av sokkelen, biodrivstoff, osv.
I tillegg problemet med at våre politikere overoppfølger den vestlige trend med å ekstraskattlegge og undergrave eget næringsliv på omtrent alle områder som kan anføres som klimafiendtlige.
En av dem sa deretter rett ut at erfarne finansfolk som dem selv har forlengst skjønt at skakkjørte og ulønnsomme klimaprosjekter, som allerede gis opp i tur og orden i utlandet, får fortsette i Norge ikke fordi noen tror at de gagner miljøet, men ved at norske politikere kan tappe fra verdens feteste statskasse og slik framstå som «klimaledende» i tilhørende kretser. Den ene ga faktisk flere konkrete eksempler på at han selv kynisk hadde vært med og bistått innhenting av store klimasubsidiepakker fra det offentlige på disse områdene: «Det var ikke mulig å spore noen seriøs økonomisk konsekvensvurdering i noen av de prosjektene», hevdet han.
Omtrent dette konkluderte begge to med:
– Man trenger ikke engang å være en erfaren økonom for å framskrive at en fortsatt sterk satsing på dysfunksjonelle klimaprosjekter vil føre til at norsk økonomi og derav også kronekursen vil fortsette å svekkes IFHT DAGENS NIVÅ helt til politikerne tar rev i seilene og viser verden at de skjønner at man her er på en alvorlig selvskadingskurs.
– Det eneste som kan hjelpe, i alle fall kortsiktig, på den nåværende kronesvekkelsen er en ny sterk oppgang i oljeprisen, ble det sagt.
– Men her er jo store deler av det politiske miljøet opptatt med å angripe også vår oljeindustri, selv om den er den minst miljøskadelige i sitt slag i verden, som den ene sa lettere oppgitt.
På slutten av samtalen spurte jeg derfor rett ut: Dere mener altså at det er ren selvskading å fortsette å satse på et grønt skifte som bare fører økonomisk elendighet med seg og som ikke representerer noen reell miljøgevinst heller? Jeg fikk to nikk som svar.
Om man er interessert i norsk økonomiske framtid , er det derfor et par spørsmål våre politikere bør klare å svare på:
– Hvorfor skal Norge bare kjøre på med enda mer av dysfunksjonelle, ulønnsomme og miljøødeleggende «grønne» prosjekter dømt til å mislykkes, verre enn noe annet land i Europa?
– Hvem vil investere i valutaen til et slikt land når de ser at de hittil ivrigste «grønt skifte»-landene i Europa, bl.a. Tyskland, allerede er kjørt i kne og ser sitt næringsliv brytes ned i økende tempo?
Først til Aaslid: Jeg er grunnleggende uenig i at «hovedindikatoren på hvorvidt markedet har tillit til en regjerings økonomiske politikk i vestlige land, det har alltid vært valutakursen». Etter min vurdering er utviklingen i handelsbalansen/betalingsbalansen, rentenivået, statens finanser, politisk stabilitet, demokratiske institusjoner, og for Norge oljeprisene, langt viktigere. Og i den grad tillit til den økonomiske politikken er viktig – hvis det er noe land hvor man burde ha tillit til myndighetenes økonomiske politikk, så er det jo Norge. Bortsett fra den altfor fete oljeskattepakken som Stortinget i sin tid vedtok, for å demme opp for skadene fra covid-nedstegningen, har byråkratene i Finansdepartementet og i resten av statsadministrasjonen sørget for at vi hele tida har ført en ansvarlig økonomisk politikk – også når ytterpunktene Siv Jensen og Kristin Halvorsen var finansministre. Så vidt jeg vet så har Norge noen av verdens beste byråkrater. Det betyr at den økonomiske politikken, i den grad den har betydning, har bidratt til å styrke valutakursen, ikke svekke den.
Til Sunde: Tipper at de to herrene du snakket med jobber i finansnæringen, og at departementenes arbeidsmetoder står temmelig fjernt fra interesseområdene deres. Som nevnt over, vi har noen av verdens beste byråkrater, og dessuten en rekke direktoratet som også forer politikerne våre med råd og veiledninger. Hele dette byråkratiet er framoverlent, og dersom noen av våre politikere likevel er litt for navlebeskuende, så er nok punkt 1) i innlegget ditt et større problem i andre land enn i Norge.
Når det gjelder 2): Finansielle klimaforpliktelser gjelder jo ikke bare Norge, de finnes i de aller fleste europeiske land, bl. a. bestemt at EUs klimapolitiske målsettinger. Siden mesteparten av vår energi allerede kommer fra fornybare kilder, og siden vi har et digert oljefond, er nok disse finansielle forpliktelsene et langt større problem i andre land enn hos oss. Å hevde at disse forpliktelsene bidrar til å svekke kronekursen er etter min oppfatning skivebom. Det motsatte er tilfelle.
Så er det jo interessant å registrere at de to herrene ramser opp dødsdømte klimasatsinger, som de åpenbart mener hører hjemme på skraphaugen. De bør kanskje ta følge til den haugen, for her er de jo like lite framoverlente som de beskylder politikerne for å være. Mange tiltak er nok ulønnsomme på kort sikt, men bl.a. teknologiutvikling kan etter hvert snu på dette. Jf. el-bilsatsingen, som jeg vedder på at de også syntes var tull og tøys (kanskje mener de det fortsatt). Likevel, rekkevidden til bilene øker med hurtigtogsfart, og dessuten bråker de mindre, er utslippsfrie og krever mindre vedlikehold. En miljøpolitisk suksess.
De siste avsnittene i innlegget ditt er jo ganske tragiske. Det er nesten sånn at jeg får lyst til å ønske god bedring til dere alle tre.
Senneset: Ja, byråkratene i Finansdepartementet … sørget for at vi hele tida har ført en ansvarlig økonomisk politikk – spesielt når ytterpunktene Siv Jensen og Kristin Halvorsen var finansministre. Der er vi ganske så enige. Men edt å holde finansministrene i ørene er bare en bitteliten del av ansvarlig øknomisk politikk.
Men tiden med ansvar var definitivt over da statsministeren ca 2012 kapitulerte ovenfor tilkarringsindustrien, med innføring av el-sertifikatene. De sertifikatene gjorde intet annet enn å overføre ulønnsomme vindkraft-investeringer i Norden fra svenske til norske skattebetalere. Det må vi svi for i flere tiår med absurde strømpriser, økte miljøskader og ødelagt natur.
Og jeg er fundamentalt uenig i at Norge har verdens beste byråkrater, da jeg har erfart at også i finansdepartementet er det byråkrater som tar seg til rette i strid med både Stortingsvedtak og Norges lover. Også granskningskommisjonen etter bankskandalen ca 1990 erfarte at finansdepartementet var «ufine», da de saboterte granskningen, med tilbakemeldingen «dokumentet kan dessverre ikke utleveres, da våre arkiver ikke er komplette».
Den meldingen kan oversettes fra byråkratspråket til forståelig norsk: vi vil selvfølgelig ikke utlevere dokumenter som viser at vi har svin på skogen.
Et bedre eksempel på at Norge slett ikke har verdens beste byråkrater,er det neppe mulig å finne.
Hvis du derimot med «beste byråkrater» mener mest oppsvulmede og inkompetente forvaltning, så har vi enighet der også.
Når det gjelder elbiler er jeg relativt nøytral siden de gjør nytten ved bybruk, men at de er utslippsfrie er for det første bare oppspinn, siden produksjon og råvarer er betydelig mer krevende enn for vanlige biler. Bor du i bygde-Norge, lykke til med elbilen din en kald vinterdag. Batterier liker faktisk ikke vinterkulden i Norge.
Det kloden vår trenger er mer CO2, ikke mindre CO2, sluppet fri til en atmosfære med kritisk mangel på CO2, slik at vi utsetter dagen hvor fotosyntesen opphører, og lenge før det tidspunktet sikrer våre avlinger med en styrket fotosyntese.
Nå har vi fjernet oss relativt mye fra temaet i innlegget, så da er det på tide å takke for en interessant debatt.
Aaslid, det er nok ikke så enkelt å få det siste ordet som bare å takke for debatten. Men jeg skal være rimelig kort. Jeg synes du er for opptatt av nå-situasjonen. Perspektivene er viktigere. Det er en rivende utvikling av el-bilteknologien. Om 10 år blåser elbilene fossilbilene av banen på rekkevidde selv en kald vinterdag. Dessuten har elbilene mye lengre levetid, og dermed også mye mindre utslipp over levetiden. På lang sikt tror jeg også elsertifikatene har tjent oss. Prisen på dem er nå null. Miljøskadene av vindkraftprosjekter må betraktes som begrenset, selv om motstandere hyler og skriker alt de kan. Norske byråkraters faglige kompetanse er ikke min vurdering, men er fra folk som presumtivt kan vurdere dette. Norske byråkrater kan sikkert trå feil de også, men mindre enn i de fleste andre land. Det du sier om å «holde finansministrene i ørene» har med faglig kompetanse å gjøre, ikke politikk. Bankskandalen rundt 1990 som du nevner er vel det samme som bankkrisen, som ble gransket av en kommisjon ledet av professor Eivind Smith. Konjunkturer og dårlig bankhåndverk fikk hovedskylda, men myndighetene ble også kritisert, og det kan vel hende at de forsøkte å skyve noe under teppet. Så her er det 1-0 til deg.