Concerned Scientists – finansiert av Putin

En av de mer fanatiske motstandere  av olje og gass her hjemme, med en tilhørende pseudovitenskapelig tilnærming til klimafeltet, er foreningen Concerned Scientists Norway, ledet av juristen Beate Sjåfjell og med Andreas Ytterstad som nestleder. Her ser vi nærmere på denne politiske lobbyisten og noen av deres talspersoner.

Amerikanske røtter
De er opprettet i Norge 2014 etter mønster av morforeningen i USA som er vesentlig eldre, men som etterhvert har blitt en av de mer høyrøstede aktørene i klimaindustrien. De argumenterer i vesentlig grad direkte fra rennestenen (argumentum ad populum og ren skittkasting ved ordbruk som «klimafornekter» på motparten) og helt uten å ta hensyn til kjent naturvitenskap. En analyse av fysikeren Stein Bergsmark avdekket ifjor hvor ille det stod til med Beate Sjåfjells opprop til våre politikere under Arendalsuka i 2017. En betydelig del av aktiviteten til denne lobbyisten går ut på å hindre utvinningen av olje, gass og kull i vestlige land, noe som bidrar vesentlig til å gjøre sentrale deler av Europa mer avhengig av leveranser fra mindre demokratiske land, og da spesielt russisk gass.

From Russia with Love?
Allerede i 2014 advarte NATOs generalsekretær Fogh Rasmussen mot russisk infiltrasjon i ulike NGOer i vesten. Men nytt i år er at en del av pengestrømmen fra Putin og til ulike grønne aktører er avdekket i mer detalj. I Norge offentliggjør ikke denne lobbyisten hvor de får pengene sine fra, men følgende er kjent fra USA:

Allerede i 2014 viste en rapport i Senatet at «Sea Change Foundation» (SCF) i San Francisco i California var dominerende i Putins distribusjon av mange titalls millioner av dollar til et nettverk av grønne særinteresser.

SCF ble stiftet i 2006 og det er kjent at de er tett knyttet til det Demokratiske partiet i USA. De har operert dels via underbruk som «Energy Foundation», som har som rolle å kamuflere pengenes opprinnelse samtidig som de skal vedlikeholde illusjonen av at pengene kommer fra tallrike enkeltpersoner i såkalte grasrotbevegelser.

Skjemaer levert IRS klargjør at i 2010 og 2011 omfattet mottagerne av Putins penger Sierra Club, Union of Concerned Scientists, World Wildlife Fund og en rekke mindre kjente grupperinger.

Pengene er donert til følgende edle formål som pussig nok har vært sammenfallende med deler av politikken i USA i den tiden Obama var president:

«to promote awareness of climate change,»
«reduce reliance on high carbon energy,»
«educate the public about climate and clean energy,»
«promote climate and clean energy communications.»

Detaljene i pengestrømmen
Nå er det kjent via American Spectator at SCF mottar sine midler fra Bermuda hvor advokatfirmaet Wakefield Quin satte opp et kanaliserende selskap (Klein Ltd) for å få overført pengene fra Bermuda til USA. Disse aktørene deler samme adresse på Bermuda, og sannsynligvis bor de også på samme kontor. Personer i ledelsen i Wakefield Quin er i flere tilfeller identisk med ledelsen i den russiske IPOC gruppen, eid av Leonid Reiman, russisk telecom-minister nært knyttet til Putin. Som om dette ikke var nok er det tilsvarende kobling mot en investeringsportfolio som inkluderer «Spectrum Russia Absolute Fund.»

Stormaktspolitkk
Etterretningen i USA er helt sikre på at Putin står bak finansieringen og koreografien i deler av anti-fracking protestene i USA. Her kan man føye til at dette er tilsvarende metoder som USA og EU-land bruker for å få innflytelse i konkurrerende stormakter. Stormakters gjensidige støtte til motpartens dissidenter er internasjonal realpolitikk, et generelt og normalt stormaktpolitisk fenomen. Stormaktspolitikken generelt er fullt av forsøk på å blåse liv i motsetninger og «skadelige» bevegelser» hos motparten og konkurrerende økonomier. 

Men som man ser av dette eksemplet (illustrasjonen over fra Senatets rapport) så er russernes direkte innflytelse minimal i sosiale medier. Man ser intet eksempel på at aktiviteten til russerne har resultert i mer enn noen tusen «likes».

Denne muldvarpvirksomheten har i USA vært mulig på grunn at store gråsoner og smutthull i lovgivningen på flere felt i USA, bl.a kravene til registrering av agenter for fremmede makter, og ekstreme grønne milliardærers romslige muligheter til å finansiere grønne NGOer samtidig som de oppnår fullt skattefritak for midlene som passerer gjennom smutthullene. Det jobbes nå med å forbedre lovverket.

Media er åpenbart ikke interessert i å skrive om hvordan NGOene finansieres, og muligens ligger noe av grunnen i det enkle faktum at grupper som Concerned Scientists også har sine tentakler i utdanningen av journalister. Dette er nok en aktivitet som klargjør at Concerned Scients har politisk aktivisme som hovedvirksomhet.

Ytterstad og journaliststudiet ved Oslo Met
Andreas Ytterstad som er nestleder i Concerned Scientists er involvert i utdanningen av journalister ved OsloMet, den tidligere Høyskolen i Oslo og Akershus (HIOA) der han som førsteamanuensis styrer hva studentene har som pensum i klimadelen av dette bachelorstudiet og dette masterstudiet.
Som man ser av pensumlistene er studiet ekstremt vridd, her finner man Naomi Kleins korstog mot kapitalismen, Ytterstads selvskrytende tekster som beskriver egen bakgrunn som aktivist og noen av kannestøperiene til klimapsykolog Per Espen Stoknes. Sistnevnte er forøvrig medlem av Concerned Scientists i tillegg til å være MDG-politiker.

En betenkelig ensidighet?
Ytterstad har inkludert i pensumlisten avansert skittkasting mot Statoil i regi av Anders Bjartnes fra Norsk Klimastiftelse. Budskapet er blant annet at Statoil må satse fornybart, for å tilpasse seg den nye tid. Ressursene skal kanaliseres inn i tapsprosjekter på energiforsyning fra sol og vind for å redde verden fra en klimakrise som ikke eksisterer. Resten av oljen og gassen må bli liggende, er det monomane budskapet fra de grønne NGOene i andre sammenhenger. Studentenes oppgave når de er utdannet som journalister er å sørge for at dette budskapet hamres nådeløst inn overalt.

OsloMet gjør i lenken over om Ytterstad et poeng av at de er «leverandører av forskningsbasert kunnskap for velferdssamfunnet». Det er uklart om de med forskning sikter til vitenskap eller til bestillingsforskning.

Men mest graverende i disse to pensumlistene er det totale fravær av all naturvitenskap på klimafeltet. At sola varmer opp havet og at havet avgir energien til atmosfæren med vanndampen, det er tydeligvis forbudt viten for studentene på dette kurset, som er politisert til tross for at forståelsen av klimaet krever naturfaglig fordypning. Dette kan være tilfeldig, men summen av Ytterstads øvrige klimaaktivisme antyder at slagsiden i studiet er planlagt. Riktignok skal masterstudentene velge noe pensum selv, men den observante leser innser umiddelbart at dersom studenten ikke tilpasser seg studieledelsens forventninger, så har man minimal sjanse til å komme seg gjennom disse kursene.

Konklusjon
Folk flest bør være klar over Concerned Scientists rolle i klimadebatten. De driver IKKE med vitenskap, men med politikk,  og seiler under falsk flagg med å kalle seg «scientists» når de IKKE har en plattform innenfor naturvitenskapene , men kommer fra profesjoner som ikke har den ringeste kontakt med, eller forståelse for, hvordan naturvitenskapen må behandle de spørsmål de er «concerned» ( bekymret) for. Foreningen har vært hjelpsomme med å identifisere sine aktivister på denne listen over medlemmer i Concerned Scientists, som for det meste er aktive i klimadebatten med en varierende grad av viten om hvem sine interesser de egentlig tjener.

Redaksjonen har tilskrevet OsloMet ved rektor og ved professoren som er leder for disse kursene ved Institutt for journalistikk og Mediefag. Dersom det kommer kommentarer fra disse vil vi komme tilbake til denne saken.