NRK ved Fredrik Solvang har i flere dager dekket biodrivstoff med en vinkling som forlengst har avdekket en større skandale. Ikke bare er dagens biodiesel basert på palmeolje, men det består av PFAD (Palm Fatty Acid Distillate) som er unndratt alle bærekraftkriterier og alle sertifiseringer. I tillegg er CO2-regnskapet for palmeolje og en rekke andre råstoffer for biodrivstoff negativt – det resulterer i selv i økte CO2-utslipp.
Biodrivstoff forklart
Biolog Morten Jødal fra Klimarealistenes Vitenskapelige Råd kan fortelle at det er to typer biodrivstoff: 1) biodiesel og 2) bioetanol (som blandes inn i bensin). Nesten all bioetanol er laget av mat; sukker, mais, jatrofa (frukt fra en afrikansk busk), korn og annen mat. Denne bioetanolen er miljøsertifisert. Men det er mat, og det er umoralsk å bruke mat og dyrkings-jord til å lage biodrivstoff. Dyrkingsarealet for biodrivstoff i Europa var i 2013 på 30 500 km2 – tilsvarende Belgia. Dette arealet kunne produsert mat til 100 millioner mennesker. Eller vi kunne latt naturen få det tilbake. Det hadde kommet biomangfoldet til gode. USA brukte i 2014 127 milliarder kg mais til etanoldrivstoff. Dette kaller SV og ZERO bærekraftig.
Biodiesel lages nesten utelukkende av palmeolje. Stortinget bestemte i budsjettdebatten sist høst, at også diesel skal ha 5,5 % innslag av bio-varianten. Da bestemte de i realiteten at 5,5 % av dieselen skal komme fra palmeolje.
Mytene om biodrivstoffets fortreffelighet
Biodrivstoff er omgitt av en rekke myter, den mest sentrale er ideen om at vi må over på dette alternativet for å bidra til å redde verden fra en klimakrise som hittil er vanskelig å observere et eneste sted ute i naturen – overgangen til biodrivstoff skal få ned CO2-utslippene.
Dermed har man innført restriksjoner på hvor mye CO2 en bil kan slippe ut. Milliardbøter er det som skal tvinge bilindustrien til å forbedre teknologien, men så langt har kreativiteten vært stor for å finne andre løsninger, som å manipulere testene. Tabellen viser tillatte utslipp pr. kjørte kilometer, målet er å komme under 90 gram. Visjonen blant bærekraftpolitikerne er at man kan “spare” noen få gram CO2 for hver kilometer som kjøres ved å blande opp med biodrivstoff. Ironien her som har gått hele gjengen hus forbi er at både sjåføren og de enkelte passasjer-ene i bilen selv gjennomsnittlig slipper ut 1373 gram hver dag hele året rundt. Velger man istedet å gå eller sykle så medfører denne økte fysiske aktiviteten at utslippene (utpustene) øker betraktelig i forhold til å sitte stille i bilen (eller bussen).
Så langt har NRK fokusert på krumspringene ved bruken av og klassifiseringen av biproduktet FPAD som man får ved destillasjon av palmeolje, i form av ca 5% av destillert volum. Samt det enda mer pinlige forholdet at Stortingets vedtak om økt tilsetning av biodrivstoff betyr økt bruk av palmeolje. Her viser klimaminister Helgesen sin uvitenhet og skal som vanlig spille ballen nedover i byråkratiet eller til EU. Sev Aftenposten som vanligvis ikke lar seg forstyrre av fakta i klimadebatten har registrert at dette ikke henger på greip.
Ingen alternativer eksisterer
Det viser seg imidlertid at det ikke fins alternativer på markedet i dag. Noe av grunnen er at palmeolje i motsetning til alt det andre har den ønskede energitetthet som gjør at det egner seg som biodrivstoff. Andre råvarer må eventuelt subsidieres, fordi de er uøkonomiske: det går med mye mer energi til å produsere drivstoff enn man får igjen ved bruken av det. Så enten kjører Venstres Elvestuen og andre eviggrønne politikere på “bærekraftig” palmeolje eller så må de bruke godt gammeldags fossilt drivstoff. Det greier hverken han eller MDGs Rasmus Hansson å forholde seg til, mens de øvrige partiene nå vil vurdere å snu.
Biodrivstoff gir sotskader
FPAD er et rimelig avfallsprodukt, det koster ca 85% av palmeolje. Sertifiseringen av FPAD Norge gjør at det holder med å tilsette halvdelen (målt i volumprosent) i forhold til det man må gjøre i forhold til selve palmeoljen. Gevinsten er stor både direkte og indirekte, fordi tilsatt biodrivstoff i diesel og bensin senker kvaliteten og fører til økt sotmengde med hyppigere service på dieselfilteret. Dette I tillegg til startvansker for motoren i kaldt vær, som gjør at levert drivstoff i Nord-Norge har vesentlig mindre enn 5,5% tilsatt enn i Syd som har vesentig mere tilsatt for å oppfylle Stortingets krav. Dermed får bileierne i Syd-Norge vesentlig større sotskader i motoren enn de får i Nord-Norge.
Biodiesel med større CO2-utslipp enn fossil diesel!
På Dagsrevyen ble Cicero-forsker Marianne Tronstad Lund intervjuet torsdag 3.mars, og hun kunne fortelle at det er større CO2-utslipp fra biodieselraps enn fra vanlig diesel. Når biolog Morten Jødal fra Klimarealistenes Vitenskapelige Råd tar kontakt med henne får han tilgang til to vitale forskningsrapporter fra ILUC som Cicero kan ha sittet på siden 2012. Her og her. Først nå i 2016 kommer faktaene ut i offentligheten.
Solsikke, soya og palmeolje fører alle til økte CO2-utslipp. Dette viser også at biodieselen har negative virkninger på det biologiske mangfold og på lokalt miljø. De påvirker også negativt matvaresikkerhet og landrettigheter. På grunn av endringer i arealbruken øker utslippene av drivhusgasser.
Det er alt dette nasjonal transportplan i realiteten går inn for. Den støttes av alle politikerne, og av miljøbyråkratiet!
«Klimapolitikken er svermeri – frikoblet fra teknologisk, økonomisk og naturfaglig kunnskap. Sunn fornuft har den aldri vært i nærheten av.”
Biolog Morten Jødal
Etter 50 år med grønn hjernevask ender de fleste klimadiskusjoner opp om pavens skjegg (pavene hadde ikke skjegg). Så også om temaet palmeolje. Halvparten av verdens plantefett kommer fra palmer, arten har vært høstet i 5000 år.
Soya krever 10 ganger arealet som palmer trenger for å produsere samme mengde fett, raps trenger 7 ganger. Bare den lille andelen som presses fra frøkjernen anses som helsefarlig fett. Den røde delen, som inneholder store mengder karoten, anses av mange å være helsebringende.
Malaysia har som den største produsent av palmeolje forpliktet seg til å verne mesteparten av sin regnskog.
Jordbruksarealet i verden er i tillegg tilstrekkelig som det er. De store kornprodusentene sparer på gjødsel og vanning og klarer bare 200 kg hvete på målet, mens lille Belgia med sitt intensive landbruk klarer 700 kg. Man kunne derfor lett kunne intensivere landbruket til å dekke økt forbruk av både mat og biobrennstoff.
Artikkelen påpeker at de politiske tiltak rundt biodrivstoff er lite gjennomtenkt. Årsaken er åpenbar. Myndighetene, delvis offentlig finansierte miljøorganiasjoner og IPCC-støttende media dominerer debatten. Det bedrives politikk ikke faglig forsvarlig saksbehandling. Motforestillinger kommer ikke til uttrykk og de politiske vedtak blir feilaktige. En representant for en organisasjon påpekte i Dagsnytt 18 at tilstrekkelig kunnskap forelå da tiltakene ble vedtatt. Myndighetenes iver etter å demonstrere symbolvedtak tar overhånd. Tilbaketogene er mange.
Man kan jo også supplere med at biobrensel jo i sin tid førte til en sterk økning i matvarepriser som rammet de fattige. Det var heller ikke tilsiktet.
Det er på tide vi får en en forsvarlig debatt om tiltakene. Da må den være åpen for å presentere motforestillingene. Debatten må også sees i sammenheng med CO2s beskjedne klimaeffekt som eventuelt kan inntre, og at den lille endringen faktisk er vist å være fordelaktig for fattig og rik på kloden.