VI skrev i fjor høst om pausen eller opphøret i global oppvarming i anledning av at en gruppe særdeles godt kvalifiserte statistikere fra Stanford-universitet hadde bekreftet avlysningen av klimapausen i sin studie «Debunking the Climate Hiatus«. Kjell Stordahl fra Klimarealistenes Vitenskapelige Råd som ikke tviler på at pausen er reell, så veldig kort på studien og valgte å avstå fra åpen kritikk da dette ved første blikk så tilforlatelig ut og man ved Stanford er faglig sterke på statistikk. Men nå viser det seg at studien feiler på absolutt alle tenkelige måter. Radford Neal som er professor i statistikk ved Toronto-universitetet har etter grundig analyse formulert sterk kritikk her, og her, med enda mer her. Og det skal komme mer.
Pausefornekting – mer katolsk enn Paven
Her har vi enda en type klimafornekting som muligens ikke er av interesse for en viss førsteamanuensis i Bergen, vi skrev i september om forskere: «…som ikke aksepterer at vi har hatt en pause i den globale oppvarmingen og lener seg på urbane lavkvalitetsdata forurenset av urbane varmeøyer, bruk av ugyldige statistikkmetoder eller andre kreative krumspring. De motsier dermed selveste klimapanelet som analyserte over 4 sider i WG1 i siste hovedrapport hvilken signifikans pausen hadde».
Det forbauser at denne studien feiler på alle de punktene vi her har listet opp, i tillegg til at man slett ikke skal ha noen som helst ærbødighet ovenfor de som har fagfellevurdert dette. Politisk korrekt klimastatistikk ser ut til å ha etablert seg som et eget fagfelt innen ortodoks klimaforskning.
Pinlig for enkelte?
Forskning.no var selvsagt raskt ute og legitimerte avlysningen av pausen, vi skrev om dette også: Igjen er det forskning.no som har bitt på agnet her hjemme først og de har med stor omhu konsultert aktørene i klimakrise-industrien her hjemme. Det er som vanlig helt utenkelig for journalisten å henvende seg til noen som kan mistenkes for å ha kjetterske meninger om klimaet vårt.
I dag ar de inspirert oss til overskrften vi har brukt, men når skal de selv dementere? Eller omtale kritikken fra professor Radford M. Neal som er «Canada Research Chair in Statistics and Machine Learning, Dept. of Statistics and Dept. of Computer Science, University of Toronto (fotoet til venstre).
Og hva med våre hjemlige eksperter på klimaet som alle har gått god for denne Stanford-forskningen? Dette er hva to hjemlige eksperter har å si om pausen og/eller denne studien.
«Det er ikke en banebrytende studie. Den bekrefter noe vi likevel kan se på andre måter»
Seniorforsker ved Cicero, Gunnar Myhre
«Jeg synes på mange måter at diskusjonen er litt akademisk og innhentet av virkeligheten»
Avdelingsdirektør Terje Wahl ved Norsk Romsenter.
Begge viser – med utsøkt politisk korrekthet – til at utflatingen uansett ser ut til å være over. Begge ignorerer satellittmålt temperatur og forholder seg til lavkvalitets bakkemålinger hvor gode landlige data er forurenset av urbane varmeøyer og hvor måledataene i tillegg er jukstert i ettertid. Myhre er ikke snauere enn at han påstår at varmen har gjemt seg i havet. Han glemmer å presisere at det er den ikke-observerte varmen fra troposfæren ved ekvator som har gjemt seg i havet uten å ha vært observert hverken i havet eller på veien ned dit, via en fysisk mekanisme han pussig nok ikke forklarer. Klima-astrologien og troen på teleportasjon lever i beste velgående hos Cicero!
Odd Olai Aalen, professor i biostatistikk ved Universitetet i Oslo, slår også til. Han gir forskerne bak studien sine beste skussmål:
«Dette er toppforskere ved Stanford-universitetet. De gir en litt annerledes argumentasjon mot den såkalte utflatingen som klimaskeptikere trekker fram»
Han mener at statistikerne klart å gjøre modellene mer allmenne og mindre avhengige av spesielle forutsetninger. Dermed er de også mer robuste mot feil i datagrunnlaget. Pussig nok får hverken journalisten eller professor Aalen poengtert at denne argumentasjonen mot «den såkalte utflatingen» forutsetter at datagrunnlaget ikke består av søppel. Men nok en gang får vi bekreftet at når klimaforskning beskrives som robust, så er den faktisk mindre seriøs.
«Nothing in it is correct»
Hva er så budskapet til professor Neal? Det får du en liten anelse om i disse to sitatene som er hentet fra hans tredje post 10.januar, og dermed kan du vel like godt lese hans samlede budskap i tre bloggposter som det er lenket til i ingressen?
The paper was touted in popular accounts as showing that the whole hiatus thing was mistaken — for instance, by Stanford University itself. You might therefore be surprised that, as I will discuss below, this paper is completely wrong. Nothing in it is correct. It fails in every imaginable respect.
Rajaratnam, et al. describe [their] data as “the NASA-GISS global mean land-ocean temperature index”, which is a commonly used data set, discussed in my first post in this series. However, the data plotted above, and which they use, is not actually the GISS land-ocean temperature data set. It is the GISS land-only data set, which is less widely used, since as GISS says, it “overestimates trends, since it disregards most of the dampening effects of the oceans”. They appear to have mistakenly downloaded the wrong data set, and not noticed that the vertical scale on their plot doesn’t match plots in other papers showing the GISS land-ocean temperature anomalies.
Radford Neal skriver tørt i sin andre bloggpost 19.desmber: «Whether you sees a pause might, of course, depend on which data set of global temperatures you look at. These data sets are continually revised, not just by adding the latest observations, but by readjusting past observations.«
Professor Neals konklusjon 10.januar holder en høvisk stil, men budskapet er drepende:
«Those familiar with the scientific literature will realize that completely wrong papers are published regularly, even in peer-reviewed journals, and even when (as for this paper) many of the flaws ought to have been obvious to the reviewers. So perhaps there’s nothing too notable about the publication of this paper. On the other hand, one may wonder whether the stringency of the review process was affected by how congenial the paper’s conclusions were to the editor and reviewers. One may also wonder whether a paper reaching the opposite conclusion would have been touted as a great achievement by Stanford University. Certainly this paper should be seen as a reminder that the reverence for “peer-reviewed scientific studies” sometimes seen in popular expositions is unfounded.»
Dermed forsvant det vi har sett av såkalt seriøs forskning som støtter det politisk korrekte ønsket om at opphøret av global opvarming er avlyst. Men ikke forvent å se et eneste lite pip om dette hverken hos forskning.no eller Cicero.
Takk til Bishop Hill for tipset.