COP27 som fant sted i Egypt på tampen av det sjette året med global nedkjøling, endte som COP26. Konferansene fortsetter på samme absurde villspor, til tross for årets nær panikkartede leting fra vestlige land etter mer kull, olje og gass på markedet, og til tross for at vestens kutt i utslipp bare er en bagatell i forhold til restens økte utslipp. Selv ikke klimaekstreme medier har noen tro på denne typen klimakonferanser.
Bakteppet for årets møte COP27
Det internasjonale mellomstatlige klimabyråkratiet har avholdt årlige konferanser i 27 år, for å begrense den kraftige globale oppvarmingen fra årene 1977-1998, og har underveis skiftet ham: Der man før tusenårsskiftet snakket om global oppvarming, forkynnet man senere bare om klimaendringer. Underforstått, der man før bare kunne misbruke varme for å skremme befolkningen, stod man nå mye friere siden man kunne peke på alskens vær og uvær som begrunnelse for dyre klimatiltak. At den kraftige globale oppvarmingen har opphørt, spiller selvsagt ingen rolle selv om forholdet ble innrømmet i 2013-rapporten, fordi man med etableringen av et FNs klimapanel hadde definert et problem og fastsatt en kurs for å løse det. Politikere skifter som kjent ikke kurs hvis man kan unngå å gjøre det. Underveis er det etablert en rekke statlige myter som ikke tillates motsagt i vestlige land:
Første statlige myte (tredje versjon, IPCC 2021) er at sol, havstrømmer og skydekke ikke endrer klima målbart etter den industrielle revolusjon (hvor det underforstått oppstod ond, kapitalistisk industri), mens mytens forrige versjon fra IPCCs 2013-rapport AR5 bare påstår at vestens industri var skyld i minst halvparten av all global oppvarming etter 1950.
Andre statlige myte er at bare dagens bruk av fossile brensler endrer klima (hvor det underforstått gjøres av enda ondere foreldre eller besteforeldre som kjører barna/barnebarna til skoler og barnehager i fossile biler i vestlige land). Mytens narrativ er at fossile brensler medfører utslipp av den fossile gass-demonen CO2, og dette narrativet selges til pressen som klimakrise og en ferd mot klimadommedag. Naturlig CO2 har i dette narrativet en nær engleaktig status og påvirker ikke klima.
Tredje statlige myte er at det bare er vestlige land som har syndet med sin tidlige industriutvikling, hvor rikelig tilgang på rimelig priset energi løftet befolkningen ut av fattigdom, mens andre land som utvikler seg nå, ikke har syndet og derfor har rett til å prioritere industriell utvikling og ikke skal pålegges klimatiltak.
Fjerde statlige myte er at land som har syndet skal kjøpe avlatsbrev (NDC i klimanytalen), hvor man uforplikter seg til ulike former for avlat i avlatsbrevet, fra klimakvoter, til CO2-avgifter, skatt på bilkjøring og kjøttspising. Å kjøpe avlatsbrevet til riktig tid er en forpliktelse, mens alle løfter i selve avlatsbrevet er uforpliktende, og i narrativet til folk flest blir avlatsløftene rimelig frekt beskrevet som forpliktelser. Lojalitet til de fire mytene skal hindre at klimadommedag inntreffer.
De årlige klimakonferansene handler derfor om å utvikle mytene ovenfor, fremme nye myter og sørge for ære, rikdom og berømmelse til deltagerne på disse møtene, og til den klimaindustrien som er utviklet med statlige midler for å støtte dette narrativet. Klimaindustrien har flere grener, fra bestillingsforskere som perverterer klimavitenskapen for å støtte narrativet, til grønne journalister som opptrer som propagandister eller profeter, og til en armada av skittkastere og faktasjekkere som kun har som oppgave å sørge for at klimadissidenter ikke får brukt sin ytringsfrihet.
Årets COP27-møte i Egypt
Årets møte ble ikke ledsaget av en halvårlig jeremiade i pressen om alt som er trist og leit på kloden, og derfor er forårsaket av våre klimasynder. Russlands diktator Putin hadde helt malurt i begeret med sin krig mot frihet og demokrati i Ukraina. Resultatet var at propagandistene i klimaindustrien (NRK, NTB, Cicero, Bjerknes etc) brant inne med sine sedvanlige apokalyptiske pressemeldinger, og først de siste 14 dagene før konferansen fikk de spalteplass i mediene. Omtalen i media viser klart her i NRK og her i VG at media forholder seg til det klimapolitiske narrativet og ikke til virkeligheten.
Legg merke til at mediene kun intervjuer klimaekstremister, og at det naturfaglige ikke spiller noen rolle.
Fossil klimafiasko i Egypt
Det mellomstatlige klimabyråkratiet har tidligere stadfestet at klimakrisen kun kan løses med klimagnålet rundt 1,5-gradersmålet, hvor man skal slutte å bruke kull, olje og gass, men bare i vestlige land. Rimelig priset energi i vestlige land er erstattet med susidiert og upålitelig energi fra sol og vind, levert i takt med vindkastene. På ca 20 år er bruken av «fossil» energi redusert fra 86 % til 84 % av en stadig økende global energimengde, men med Putins krig er vi før årets utgang tilbake på minst 86 %. Vestlige politikeres krig mot rimelig priset fossil energi i rikelige mengder i egne land er altså mislykket, selv om de prøver hardt å påføre vesten en energikrise forårsaket og forsterket av flere tiår med manglende investeringer i hydrokarboner. Energikrisen vestlige land har styrt mot, og som nå har ankommet i Norge med permanent konfiskatoriske strømpriser, er en villet handling, utløst av vestlige politikeres tro på den nært forestående menneskeskapte klimadommedag.
Hva klimakranglet de om i Egypt i år?
Tap og skade var tema i år igjen, ansvar for skaden ble strøket fra programmet (les utsatt til neste COP-møte) etter at vestlige land nektet å gå med på noe som medfører et juridisk ansvar for vestlige land. De fattigste landene skal nå kompenseres for skade påført dem av klimaendringer (underforstått alle naturkatastrofer selges som forårsaket av vestlige lands utslipp fra bruk av hydrokarboner). Det rasjonelle valget ved innføring av mer irrasjonell klimapolitikk hadde vært å bruke eksisterende byråkrati og klimafond til å administrere tap og skade, men ikke uventet blir det opprettet et helt nytt fond (dvs flere fete verv og stillinger til klimapolitikere).
Dette er nå vedtatt, og det skal i kommende år forhandles videre over hvem som skal betale inn til fondet og hvem som skal få erstatning. Her kommer mottagerne til å krangle, med front mellom lavtliggende men voksende øystater (korallene gror så øyene vokser i areal raskere enn havet stiger) som likevel mener seg truet av såkalt havstigning, med krav på erstatning, og den andre større og mer trengende gruppen, med eksempelvis flomrammede Pakistan som i mediene i høst solgte normalt rikelig nedbør fra monsunsesongen som en katastrofal klimaflom.
Striden om hvem som skal betale er enda mer interessant, siden vestlige land har satt som en betingelse at flere land med voksende økonomi også skal betale inn til fondet, i tillegg til naive men stadig fattigere vestlige land. Interessen for å delta her er mildest talt særdeles begrenset både i India og Kina; og alle klima-Uland har etter Paris-avtalen uansett rett til å motta penger, fra alle klimafond som opprettes. Statusen som klima-Uland er hellig, og kan ikke endres.
Det ryktes også at vesten har lovt at dette fondet skal gjødsles med friske penger,og ikke omdirigert Uhjelp fra bistandsbudsjettene, slik tilfellet er med det gamle klimafondet. Om dette løftet skal vurderes i sammenheng med kravet om at flere land skal betale, skal vurderes av et mellomstatlig supperåd… unnsdkyld, komite, før det skal forhandles videre om fondet neste år. Tildelte midler vil selvfølgelig bli disponert helt fritt av mottagerlandene, til stor glede for ymse diktatorers behov for palasser og private luksusfly. Like selvfølgelig vil vestlige politikere som gir bort dine og mine penger hevde at dette er vellykkende klimatiltak.
Det nye fondets leder, vil i likhet med andre klimapamper valfarte til Norge for å øse av vårt pensjonsfond. Norge liker å framstille seg som et av verdens minst korrupte land og som julenissens hjemland har vi også klodens mest dumsnille politikere. Norge har lenge utmerket seg ved å være klodens mest klimakorrupte land. Med det nye fondet vil Norge styrke sin posisjon som mest klimakorrupt, siden det nå oppstår en ny kanal hvor vi kan øse ut penger uten mening.
Det finnes ingen observasjoner som viser at menneskeskapte klimaendringer har økt i frekvens eller styrke, hverken tørke, hetebølger eller annet ekstremt vær, tvert imot har vi statistikk som viser at skade fra klimaendringer er sterkt fallende de siste 100 årene. At Klimaminister Barth Eide er «veldig fornøyd med fond for tap av skade» sier ikke lite om klimaministeren selv.
Kutt i utslipp og 1,5 C gnålet
Mange lands delegasjoner til COP-konferansene er infiltrert av ekstremister som vil stanse enhver bruk av olje, gass og kull. Tiår med indoktrinering har satt sine spor. Disse fikk på COP26 i Glasgow opp formuleringen at kutt i forbruket av kull var nødvendig for å oppnå effektive kutt i utslippene, til tross for at teksten i Special Report 1.5 C ble nektet godkjent på COP-møtet i Katowice. Kutt i utslipp er ifølge klimatestamentet knyttet til tiltak rettet mot hydrokarboner, noen få mer nidkjære land ser også på tiltak mot kjøttspising.
Drivkreftene her var de vestlige landene som selv forlengst hadde slutt å bruke kull i egen energimiks. Noen av disse prøvde i år å få inn olje og gass i slutterklæringen i tillegg til kull. Motkreftene som har blitt sterkere etter hvert, med India i spissen, ønsket å fjerne henvisningen til kull, da de ser på dette som en form for nykolonialisme som har som mål å hindre U-landene i å nå vestlig velstandsnivå. Spesifikt straffer dette land med mye kull i energimiksen samtidig som COP-møtene ikke reagerer på økt forbruk av olje og gass i vestlige land. I vesten ser troende på likebehandling av hydrokarboner som obstruksjonisme, nærmest en slags klimakjetteri, og de mest sekteriske ekstremistene begår tallrike ulovligheter for å hindre at vi dekker vårt energibehov med hydrokarboner, fra fastliming i veibanen til vandalisme mot kunstverk og kjøretøyer. (red.anm 21.nov, tillegg) Kompromisset ble å ikke endre fjorårets formulering om kull.
Flere oljeproduserende land ser med vantro på at slikt oppspinn florerer, og at vestlig underfinansiering av olje og gass øker, samtidig som de samme vestlige landene med USA i spissen hindrer utvinning hjemme, mens de løper ned dørene utenlands for å få økt utvinningen der.
Norge utmerket seg med den mest absurde delegasjonen på COP27 ved å støtte kravet mot fortsatt utvinning av kull, olje og gass, mens Norge var for utvinning av olje og gass, dersom dette ble kompensert med avlat i form av fangst og lagring av CO2-molekyler. Et tiltak som er så svinedyrt uten å kunne fange et meningsfylt antall molekyler, at ingen andre land vil ta i en slik avlat med ildtang.
Konklusjon – COP27 ble Flop 27
COP27 som fant sted i Egypt på tampen av det sjette året med global nedkjøling, endte som COP26. Konferansene fortsetter på samme absurde villspor, til tross for årets nær panikkartede leting fra vestlige land etter mer kull, olje og gass på markedet, og til tross for at vestens kutt i utslipp bare er en bagatell i forhold til restens økte utslipp.
Situasjonen i vår virkelige verden er fortsatt:
at ingen født i dette årtusenet har opplevd signifikant global oppvarming,
at all oppvarming opptil 2 gradersmålet utelukkende er positivt for fattig og rik,
at varmetrenden i dette årtusenet så langt peker mot en klimaforbedring på 0,5 grader til år 2100.
at det ikke finnes observasjoner i atmosfæren som viser at våre utslipp har hatt målbar klimapåvirkning til nå.
