Valget i USA har noe uventet lagt til rette for en helt ny global klimapolitikk. Det foreligger klare signaler fra kommende President Donald J. Trump og her følger en kort gjennomgang med lenker til øvrige kommentarer i inn- og utland. Vi har så langt mulig avgrenset omtalen til klima- og miljørelaterte forhold.
Vi takker JOSH for hans glimrende illustrasjon av hvordan tre velgergrupper har reagert på det uventede resultatet av USA-valget. Også takk til Cicero for den fine overskriften fra deres nettside.
Signalene fra påtroppende President Trump til nå
Trump har uttalt seg relativt klart, som i twitter-meldingen under, så det er liten tvil om at vi igjen har fått en klimarealistisk statsleder i vesten, en leder som også står for fornuftige miljøtiltak som ren luft. I motsetning til forrige gang vesten fikk en slik statsleder (i Australia) hvor politisk støtte til en realistisk klimapolitikk var ustabil, er det klart at et flertall av USAs folkevalgte i begge kamre i kongressen langt på vei deler Trumps oppfatning da republikanernes landsmøte i sommer vedtok en politisk plattform i samsvar med Trumps posisjon.
Give me clean, beautiful and healthy air – not the same old climate change (global warming) bullshit! I am tired of hearing this nonsense.
Donald Trump 7:44 AM – 29 Jan 2014
En av Trumps viktigste klimapolitiske medarbeidere, Myron Ebell, har uttalt følgende om global oppvarming: «There has been a little bit of warming … but it’s been very modest and well within the range for natural variability, and whether it’s caused by human beings or not, it’s nothing to worry about.»
Hans uttalelse stemmer godt overens med alle observasjoner i naturen, ergo er det duket for en objektiv og faktabasert klimapolitikk i USA – dersom Trumps planer blir gjennomført.
En solid og etterlengtet allianse
Innenfor den brede naturvitenskapelige hovedretning som ikke støtter det politiske FNs klimapanel er det en utbredt oppfatning at valget av Trump som president i USA er en gave til vitenskapen, uten at man tar stilling til hans øvrige politikk.
Dermed får omsider naturvitenskapen solid politisk støtte til sin mangeårige protest mot FN-systemets politisering av vitenskapen og deres forsøk på å frata verden en rikelig tilgang på rimelig energi som verdens nasjoner baserer all sin velstand på. Illustrasjonen viser petisjonen som 31.000 akademikere i USA har signert siden 1998 som en protest mot Kyotoavtalen og senere tilsvarende avtaler. Her vises signaturen til Edward Teller, regnet som hydrobombens far og en av de fremste fysikere i det forrige århundret. Petisjonens tekst og utfyllende opplysninger finner du her.
Adieu til Paris-avtalen
Konkret vil President Trump, ifølge en tale i August i «Detroit Economic Club»: kansellere Parisavtalen og stoppe alle utbetalinger av «U.S. tax dollars to U.N. climate change programs».
Med en kommende USA-politikk som dermed står i sterk motstrid til den klimapolitikk Norge til nå har fulgt, kan det i USA oppleves som provokativt at Norge finansierer aktører i det Jens Stoltenberg har omtalt som «det klimaindustrielle komplekset.» Og det blir ikke bedre av at disse aktørene er talsrør for en grønnlig pseudo-vitenskapelig klimapolitikk med en manglende eller uhyre tynn naturvitenskapelig støtte.
Norske politikeres mareritt
Det aller meste av det politiske Norge våknet 9. november til en blåonsdag hvor ferdigskrevne taler og tekster i stort antall måtte kastes. I UD var dagen direkte helsvart, siden USA har valgt presidenten som utenriksminister Børge Brende i august advarte mot. I USA glemmer man ikke slikt, skriver VG onsdag under den velvalgte overskriften «… norske politikeres mareritt». Men VG har bommet på det virkelige marerittet, som dels er Brendes mangeårige rolle som Høyres klimapolitiske gjøkunge og som hovedarkitekt for Høyres postfaktuelle klimapolitikk. Brende utdyper og forklarer sitt forhold til USAs neste administrasjon i torsdagens VG.
Her dukker det egentlige marerittet opp i sin fulle bredde når Brende sier om Trumps motstand mot Paris-avtalen: «Det er bekymringsfullt». Dermed vises Brendes manglende klimafaglige bakkekontakt og det burde være duket for en debatt rundt den utbredte naturvitenskapelige analfabetismen som han har introdusert i sitt parti og som nå åpent frontes av ham selv og klimaministeren i sittende regjering. Har man ikke kompetente og objektive rådgivere eller myndige ledere som kan få klimatroende ministre på rett kjøl?
Trumps seier er del i en bred internasjonal reaksjon
I flere land har det vært en bred, mangeårig motstand mot både Kyotoavtalen og nå mot Parisavtalen – sistnevnte avtale bare med bred tilslutning fordi den i sin helhet er helt uforpliktende på alle viktige områder. Det går en klar linje fra mange lands motstand mot Kyotoavtalen (Australia og Canada), via Brexit-avstemningen som avdekker EUs feilslåtte klimapolitikk og til valget i USA som også avdekker overveldende politisk motstand mot en klimapolitikk på villspor. Vi har lenge sett tendensene, som vist i en rekke velkjente klimahøringer i Kongressen over mange år. Velgerne spesielt i det Nordøstlige USA har opplevd en rekke kalde vintre i det siste og har dermed følt på kroppen en total mangel på den globale oppvarming som Clinton insisterer på å bekjempe med kostbare klimatiltak som det ikke er naturvitenskapelig støtte for.
Den politiske eliten i de fleste vestlige land skal tvinge gjennom unødvendige og kostbare klimatiltak til tross for befolkningens tause majoritet av klimaskeptikere. Den fikse ideen om at Norge i en slik sammenheng kan ha en pådriverrolle for en politikk som avvises hos et økende antall av våre allierte, fremstår da som noe absurd.
Pussig nok har hverken Institutt for klimapolitikk ledet av den dyktige politikeren Kristin Halvorsen eller regjeringen oppdaget denne brede internasjonale reaksjonen mot en bakstreversk klimapolitikk med en tilhørende global eksport av industrielle arbeidsplasser fra vesten og til land som hverken har klimatiltak eller adekvat miljøvern.
Adjø til klimaforliket på Stortinget?
Trumps klimapolitikk vil trenge seg på med et behov i Norge for å legge om kursen, og det er ingen hemmelighet at «noen» i våre to største partier lenge har ventet på en god anledning til å legge om til en klimapolitikk basert på observasjoner i naturen til erstatning for det som USAs neste statsoverhode har omtalt som «bullshit!»
Kan dette være den etterlengtede anledningen siden det nå vil komme et så sterkt skifte i USA? Eller begrenser de blåblå seg til at Børge Brendes klimatroende diplomati skal prøve å vedlikeholde vårt forhold til et stadig mer skeptisk USA de neste fire årene?
Adjø også til Cicero?
Også her hjemme hersker det stor usikkerhet i det klimaindustrielle komplekset, som vist her i onsdagens oppslag hos det tidligere Institutt for klimapolitikk, hvor Guri Bang mellom linjene klart frykter for fremtidig sysselsetting på egen arbeidsplass. En helt naturlig reaksjon, siden mange i forsker-Norge lenge har vært av den oppfatning at bevilgningene til Cicero heller burde øremerkes til mer seriøs forskning.
Som vanlig i klimanytalen fra Cicero vi viste til i forrige avsnitt, utelater man viktige fakta i egen kommunikasjon. Som at Parisavtalen ikke inneholder annet forpliktende enn løftet om at partenes klimabyråkrater skal møtes til årlige konferanser hvor den eneste forpliktelsen er at man presenterer lister med nasjonale klimatiltak som er 100 % uforpliktende. Utelatt er også den uforpliktende forpliktelsen om at de rike landene skal overføre minst 100 milliarder USD årlig til øvrige land, hvor det ikke engang er enighet om at disse beløpene kun skal brukes til klimatitak – rettet mot en klimakrise som ikke kan observeres noe sted.
Guri Bangs bekymring for at «det ikke (er) usannsynlig at Kina vil revurdere sine egne klimaløfter» fremstår som særdeles merkverdig, siden det er godt kjent at Kina ikke har forpliktet seg til noe kutt før tidligst 2030 og har varslet en sterk vekst i forbruket av kull før dette året.
Siden Parisavtalen ikke er en forpliktende traktat som krever ratifikasjon av USAs folkevalgte, så må den være en uforpliktende avtale inngått med USAs sittende president. Neste president har ingen forpliktelser til å oppfylle de uforpliktende paragrafene i en slik avtale, og dermed blir det urkomisk når Cicero hevder at det tar 3+1 år for Trump å trekke seg ut av noe han ikke er part i og som er uten reelle forpliktelser.
Ciceros Guri Bang avslutter med den muligens beste formuleringen som har vært å finne noengang på Ciceros nettside:
Med President Trump i det hvite hus blir det ikke lenger noen pådriver for en sterk klimapolitikk i USA, noe som gir ringvirkninger langt utover landets grenser.
Guri Bang, Cicero
Forhåpentligvis vil en av ringvirkningene i Norge være nedleggelsen av Institutt for klimapolitikk etter at det offisielle Norge ikke lenger finner det forsvarlig å finansiere en slik form for ekstrem lobbyisme.
Adjø til klimafundametalismen i sin helhet?
Akademikere i vestlige land har en lang tradisjon i høviske formuleringer. Så sterk er denne tradisjonen at man bare svært sjelden hever stemmen og sier ifra når det er en uredelig vitenskapelig prosess på gang hos kolleger (bedrageri er det tilsvarende allmenne begrepet). Bedre blir det ikke av at noen av våre politikere i noen tiår nå har fulgt en praksis hvor man straffer institusjoner hvor det arbeider forskere som på fritiden sier i fra i mediene om at enkelte politikere er på bærtur i naturvitenskapelig sammenheng.
Sammen med veksten i klimaindustrien har dette ført til en pseudo-vitenskapelig tilnærming i klimaforskningen hvor man startet med klimapanelets påstand som konklusjon – at det eksisterer betydelig menneskeskapt global oppvarming. Forskningen har derfor begrenset seg til å fremskaffe bevisene for dette, også etter at slik oppvarming opphørte for 15–20 år siden ifølge FNs klimapanel.
Når de samme institusjoner med støtte i mandatet til FNs klimapanel bare forsker på menneskeskapte klimaendringer (de naturlige er utenfor mandatet!), så blir sola nedgradert til en så ubetydelig faktor at man må spørre seg om det naturvitenskapelige grunnlaget i sin helhet er erstattet av en fundamentalistisk tro kjent som klimatismen. Klimatismen har i Norge best fotfeste i partiene MDV, SV og Venstre, utover sitt etter hvert betydelige inntog i deler av statskirken og blant indoktrinerte skolebarn.
Det har derfor i alle vestlige land over tid bygd seg opp en betydelig irritasjon innenfor den naturvitenskapelige hovedretning og i en taus majoritet som er helt uenig med FNs klimapanel i at «utslipp av CO2 endrer klimaet dramatisk». Som vist i neste avsnitt er det her Trump henter sin støtte.
Adjø til EPA
Trump varslet tidlig at USAs miljødirektorat (EPA –Environmental Protective Agency) skal gjennom en større opprydning. Deres nye klimarolle skal justeres i forhold til vitenskapelige observasjoner og ikke som idag til det politiske klimapanelet. Utvalgt ryddegutt er Myron Ebell, leder for Senter for Energi og miljø ved tenketanken Competitive Enterprise Institute (CEI). Ebell er av sine kritikere i klimaindustrien karakterisert som en 100% klimafornekter og har i tillegg uttalt offentlig at han er stolt over å ha blitt tildelt en slik personkarakteristikk, noe som gir en antydning om at Trump her har funnet en god leder for en nødvendig opprydning. Scientic American har fyldig omtale her, med ytterligere detaljer vedrørende Trumps energipolitikk som er nært knyttet til hans klimapolitikk.
En tilsvarende opprydning i Norges miljødirektorat har lenge vært nødvendig.
Valgåret 2017
Neste år er det valg både i Frankrike, Nederland og Norge. Det kan innebære en retur til en optimal, faktabasert klimapolitikk i disse tre landene. Når de grønne elitene nå forsøker å rive ned oljeindustrien og tilgangen på rimelig energi som fundamentet for vår økonomiske velstand, så burde det være et lett valg for velgerne i disse landene. Den grønne epoken kan være over.
Alternativet er mer av det samme i en rekke år, som det fremgår av Dagbladets klimafundamentalisme her, hvor man utrolig nok presterer å skrive om realismen i å unngå global oppvarming etter at FNs klimapanel i sin siste hovedrapport viste til at det for snart 20 år siden inntraff en varmepause, altså et opphør av signifikant global oppvarming.
Mer av den samme klimapolitikken har et klart flertall av USAs velgere sagt nei takk til.
Det jeg frykter er at Norge, som alltid skal være den flinkeste og snilleste gutten i klassen, nå vil ta på seg rollen som den som skal kompensere for USAs reduksjon av pengestøtte til klimaindustrien og dermed påføre oss ytterligere unødige kostnader.
Adieu? Ikke fra Norge, nei, ikke så lenge vi har oljemilliarder å sløse bort på fåfengte «feelgood»-tiltak, som bare er egnet til å skjerpe pressgruppers krav om mer.
Ellers er det traurig å lese i norsk media at USA har undertegnet Paris-avtalen. Obama har undertegnet, men en amerikansk president kan ikke binde landet på egen hånd, en slik avtale må ratifiseres av Kongressen, og det er ikke skjedd. USA er derfor helt utenfor Paris, og Trump kommer derfor ikke til å trekke tilbake noe som helst.
Ikke at det spiller noen rolle, for avtalen er frivillig, og alle kan melde seg ut hvis de vil. Om det nå blir et stort frafall er vel heller tvilsomt, nettopp fordi avtalen ikke er forpliktende, og det kan være mer behagelig for verdens politikere å opprettholde myten om at de har «gjort noe» for klimaet, enn å trekke seg fra Paris, noe som ville gitt et klart signal om at de har tatt feil.
Edit; Ikke hele Kongressen behøver å ratifisere Obamas «exec order», bare Senatet, men begge kamre har jo nå republikansk flertall.
En Executive Order er vanligvis grunngitt i en referanse til grunnloven og krever da ikke ratifisering av Senatet (men grunnlovsreferansen kan bestrides og kan da havne i høyesterett).
En internasjonal traktat (treaty) krever 2/3 flertall i Senatet.
Parisavtalen er nøye utformet så den etter amerikansk lov ikke krever ratifisering, er følgelig ikke en lov, men fungerer langt på vei som en bortsett fra at den kan uten videre tilsidesettes av en ny president uten behandling i Senatet.
Sist man prøvde å få en slik avtale igjennom Senatet var etter at Al Gore, mot sin sjefs ordre, stemte for Kyoto avtalen som deretter ble nedstemt 95-0 i Senatet (5 senatorer var fraværende, og for å komme innsigelsen i forkjøpet; flisespikkere vil si at de stemte 95-0 for ikke å behandle avtalen).
Obama har presset gjennom en god del slike exec orders, som nå kan bli reversert. Ikke bare når det gjelder klima. Jeg vil anta at han gamblet på en ny president fra Demokratene.
Norske politikere har bundet seg så solid til masten at de ikke kan gå tilbake på dette. Det er vel blant annet derfor motstanden mot Trump er så sterk. Politikerne må ha en bakdør så de kan forlate fanesaken med hevet hode. Er det diskreditering av IPCC som skal til?
@ Tore Andersen
Godt spørsmål, og noe skeptikere bør tenke over. Har en følelse av at det politiske konsensus ikke er så vanntett som man kan få inntrykk av, og at det er endel politikere som gjerne ville sett en vei ut av den tvangstrøyen de har iført seg. Men IPCC er vel diskreditert allerede, uten at dette har gitt resultater. Jeg tror heller man bør fokusere på det enorme gapet mellom idealer og lovnader, og praktisk politikk.
Spør en politiker: «Er du villig til å stanse alle investeringer i olje- og gass utvinning, på grunn av en hypotetisk fare for fremtidig global oppvarming?» Og ikke nøye seg med et svevende svar, her gjelder det grunnleggende økonomiske forhold og arbeidsplasser, ref. den interne konflikten i fagforeninger om konsekvensutredning av Lofoten.
Det har gjennom mange år innimellom fremkommet opplysninger om hendelser som har gitt håp: «Dette må da vel være noe som får kursen endret?»
Men nei. Så mange skuffelser. Så mange opplevelser av det motsatte. Uttalelser i NRK og skriverier både her og der har blitt bare verre og verre. Senest i går 10.11.16 sitter arbeiderpartiet i Dagsnytt Atten med et budsjettforslag som bare skjerper kravene til nonsens-maskineriet.
Hva nå? Vil Trump et al gjøre alvor av hva som er lovet? Faktisk Ja. Enda en gang skal kanskje håpet blir drept, men denne gang sitter så mange republikanere med makten, som gjennom flere år har uttalt seg fornuftig, at håpet har med seg en tro på at NÅ, nå kommer endelig klimaets Winston Churchill, som vil noe annet enn bare være PK.
Og det vil være rart om det ikke smitter over til Europa også, selv om det kan ta tid.
Myron Ebell holder i morgen, lørdag kl 1400 et innlegg via skype på EIKE’s klimakonferanse i Berling, det er mulig dette blir streamet, sjekk EIKEs nettside.
Det er varslet en total omveltning og presidentens første 100 dager skal benyttes til dette. Deretter må man regne med at motkreftene har mobilisert for å legge hindringer i veien.
EIKE og deres nettverk vil få en sentral rolle i å snu politikere i Tyskland og EU. Der skjer det saker og ting. Norges politikere i de toneangivende partiene kan selvsagt ikke isolere seg fra denne betydelige internasjonale utviklingen. Bremseklossen der er lojaliteten til partiprogrammene, men de er i støpesjeen nå i forkant avlangsmøtene over årsskiftet.
Mer om dette senere.
Vi ser allerede en dreining. På Dagsnytt 18 diskuteres nå effekten av Trump som president. Nå argumenteres det med at USA taper økonomisk på å trekke seg fra klimaavtalen. Jeg antar at diskusjonen etter hvert vil dreie seg om de positive økonomiske effektene av grønn energi. Så vil opprinnelig årsak forsvinne mer og mer. Tilslutt vil ingen spørre om hvorfor vi satte i gang dette og hvor mange billioner vi kastet bort. Ansvarsfraskrivelse er politikernes favorittøvelse.
Trump er håpet for flere saker.
Jordens variable temperatur:
Den menneskeskapte globale oppvarmingen, som ikke er observert, men sammensydd av rød-grønne fundamentalister har nå fått enn viktig motstander med republikansk overvekt i senat og kongress.
Etter mitt syn er dette håpet, lik det som USAs inntreden i den 1. og 2. verdenskrig får å få litt orden på problemene.
Eksperter, forskere, journalister og politikere:
Alle eksperter tok feil om resultatet av USAs presidentvalget.
Min mening om ekspertene, forskerne, journalistene og politikere siden de bommet så totalt, så har de ikke observert virkeligheten blant folk flest.
Etter mitt syn sitter de i sine arrogante bobler av selvgodhet, og utøver teppebombing av ekspertforklaringer på alle forhold, slik at den menige kvinne og mann i gata og på land og i by blir nedgradert til tullinger.
Sosialdemokraten Jens Stoltenberg hadde ifølge Dagens Næringsliv en inntekt i 2015 på 6,9 millioner NOK og betalte skatt kun NOK 69.000. Jeg blir kvalm.
Han har vel arbeiderbevegelsen kun som ett springbrett for egen berikelse?
Lars Olav Andersen
Det første som kan skje etter innsettelsen 20 januar er at Trump instruerer justisdept. og EPA om å avslutte saken mot de 27 statene som har saksøkt EPA vedr. Obamas Clean Power Plan.
.http://www.washingtontimes.com/news/2016/nov/10/donald-trump-can-eviscerate-obama-policies-by-drop/
Det er mange måter å redde verden på, bidraget fra USA er en nyvalgt Trump som med tyngde kan forsvare oss jordnære klimavennlige med det avgjørende ordet «Bullshit»! Det er synd at vi har så mange sinker i vår politiske andedam at de ikke kan tro på solen, månens og universets krefter, men av økonomiske grunner kjemper for noe som ikke eksisterer–klimakrise. Vi «Soltilbedere» takker for en nyvalgt Trump og ønsker ham all mulig lykke i å bevare jorden under solen og de universelle krefters beskyttelse som før– og i evigheter!