Å løfte klimablikket

Forfattet av biolog Morten Jødal

Høyres klimapolitiske talsperson – Tina Bru – har ytret seg om sommervarmen. Hun mener den kan være et tegn på klimaendringer, som kan gi oss mer ekstremvær. (Red.anm. Publisert første gang på Dagsavisen Nye Meninger)

Det har i etterkant av hennes artikkel på Høyres nettsider, blitt en stor debatt på Facebook, og Dagsavisens Nye Meninger. Redaktør Geir Aaslid i Klimarealistene har vært én av dem som har deltatt. Han har hevdet at stortingsrepresentanten tar feil. Det er mange av oss som mener det.

Klimahistorien

La oss løfte blikket, og skue tilbake på klimahistorien. Den kan nemlig gi noen interessante svar.

Morgenbladet skrev den 24. august 1935: I 2 måneder har en varmebølge ligget trykkende over London, bare avbrutt av én eneste dag regn. Temperaturen har satt nye rekorder. Verden over meldes det om meteorologiske fenomen av ukjent voldsomhet. Hetebølger over USA og Italia har kostet mange hundre mennesker livet. Kina har i år vekselvis vært herjet av tørke og ødeleggende oversvømmelser. Den Blå Nilen steg voldsomt. Sykloner herjet i Napoli og Tunis.

Når slikt skjer i våre dager, vil både forskere, politikere, miljøbevegelse og presse – hele bekymringsindustrien – hevde at dette er vårt verk. Det er konsekvenser av vår manipulering av klimaet, og innebærer at vi står på kanten av stupet. Men det samme skjedde i 1935, lenge før utslipp av karbondioksid kunne påvirke noe som helst. Og det har skjedd utallige andre ganger. Til tider har klimaet vært varmt, vått, tørt, kald, vindstille og stormfylt. Den 5. juni 1947 refererte Aftenposten til professor Knut Fægri, som hevdet at de raskt krympende breene kunne føre til at mange av dem ville være forsvunnet innen 30 år. Botanikeren fortalte at Mjølkevollsbreen i Olden hadde trukket seg tilbake 500 meter på ett år. Han mente at det samme skjedde over hele verden. I tillegg noterte han at skogene på den tiden krøp oppover fjellet.

Forestillingen om at alle mennesker har krav på et stabilt klima, som et underliggende premiss i Tina Brus skriverier, er en politisk konstruksjon, etablert gjennom den såkalte hockeykurven i IPCCs tredje rapport.
Morten Jødal, DNM 9. august 2018

I 1935 hadde utslippene av karbondioksid vært alt for små til å kunne påvirke klimaet. Like fullt ble det varmt og tørt. Bruken av fossile energikilder kan heller ikke forklare breenes tilbakegang på den samme tiden. Begge deler er naturlig. Klimaet varierer alltid. Forestillingen om at alle mennesker har krav på et stabilt klima, som et underliggende premiss i Tina Brus skriverier, er en politisk konstruksjon, etablert gjennom den såkalte hockeykurven i IPCCs tredje rapport. Den er senere falsifisert, og Klimapanelet har sluttet å bruke den. Klimaet er ikke stabilt.

Gjennom de seneste årenes klimaforskning, har vi fått kolossalt mye bedre kunnskaper om det historiske klimaet. Vi har nå detaljerte kunnskaper om hvordan det har variert gjennom perioden etter siste istid, altså de 12 000 siste årene. Det har variert mye. Vi har hatt en rekke varmeperioder, med høyere temperaturer enn i dag. Under Det postglaciale optimum (år 7000 – 3000 før Kristus), var den globale gjennomsnittstemperaturen høyere enn i dag. Det var skog på Hardangervidda, og villsvin i skogene våre. Arktis var antakeligvis tidvis isfritt på sommeren.

Under Den lille istid (år 1400 – 1850) var det svært mange kalde år. I Christiania i 1862 skrev Henrik Ibsen sitt dramatiske dikt Terje Vigen. Det utspant seg på begynnelsen av det samme århundret, under Napoleonskrigen. De ekstremt kalde årene på denne tiden innebar at våren kom sent, somrene var kalde med hyppig nattefrost, det var store nedbørmengder, og høstene kom tidlig. Avlingene slo feil, det ble hungersnød, og folketallet i Norge sank. Vinteren 1808-1809 ble kalt Isvinteren. Dette året, som Ibsen skriver om i sitt berømte dikt, lå isen i Skagerak så langt øyet kunne skue.

Hva er et godt klima?

Det underlige med klimadebatten, er at den har snudd effektene av klimaendringer på hodet: varme er katastrofe, kulde er OK. Gjennom Terje Vigen og Henrik Ibsen, vet vi imidlertid at et kaldt klima innebærer sult. Folk i Norge måtte slakte ned buskapen. I de kalde årene spiste både fiskere og bønder gress, urter, halm og bark.

Det underlige med klimadebatten, er at den har snudd effektene av klimaendringer på hodet: varme er katastrofe, kulde er OK.
Morten Jødal, DNM 9. august 2018

Vi har utallige eksempler, fra hele kloden, på lidelsene som følger et kaldt klima. I år 536 og 540 fant det sted to store vulkanutbrudd. Det første skjedde i ikke-tropisk område, og slynget enorme mengder aerosoler i atmosfæren. Der sirkulerte de i flere år, og reduserte solinnstrålingen. Det ga en sterk nedkjøling på Den nordlige halvkule. Utbruddet i år 540 var enda kraftigere, og et mindre utbrudd i år 547 fulgte opp. I årringsekvenser fra trær ser vi kraftige frostringer i år 536. Trærne frøs altså midt på sommeren, og fikk kuldeskader. Slike fortsatte i årene framover. At noe slikt skjer, er uhyre sjeldent. Disse vulkanutbruddene førte til den sterkeste og mest langvarige vulkanske nedkjølingen som har inntruffet på jorden gjennom de siste 2 000 årene. Ifølge treringserier falt i snitt den gjennomsnittlige temperaturen på Den nordlige halvkule i år 536 med 3-4 grader, noe mindre de kommende ti årene. Isbreene gikk fram midt på 500-tallet. Nord i Europa og i Skandinavia steg vannstanden i sjøer og vassdrag, og myrområdene økte. Det kan ha vært knyttet til at kulden reduserte fordampningen fra bakken, men det kan også ha vært knyttet til at kulden fikk nedbøren til å øke. Noen har kalt denne perioden for Den senantikke lille istiden. Den omfattet hele den nordlige halvkule. Avkjølingen var like fullt størst i de indre delene av Asia. Fra en rekke skriftlige kilder vet vi at nedkjølingen førte til sult og massedød nord for ekvator. Matplantene vokste dårlig fra Irland til Kina. Arkeologiske funn viser en omfattende avfolkning mange steder. Det gjelder landene rundt Østersjøen, blant annet Sverige. Pollenanalyser viser at jordbruksområder vokste igjen med skog. Og høyst sannsynlig var denne nedkjølingen en faktor bak folkevandringene fra de sentralasiatiske steppene.

Fra biologien vet vi at lave temperaturer og kulde er begrensende for de fleste dyr- og plantearter. De aller fleste liker det varmt. Kombinasjonen mer CO2og høyere temperaturer har gitt en grønnere klode, mer matproduksjon, og et større biologisk mangfold.

Er endring alltid negativt?

I sin argumentasjon viser Tina Bru til at vi har kunnet registrere endringer i klimaet de siste årene. Det motsatte ville for øvrig vært oppsiktsvekkende. Poenget til bekymringsindustrien er imidlertid at all registrert forandring oppfattes som negativt, farlig, og menneskeskapt.

Slik er det ikke. La meg avslutningsvis se på nedbør, og effekten for mennesker. Det generelle bildet er at et varmere globalt klima vil gi mer nedbør, men med store regionale og lokale variasjoner. Det viktigste perspektivet er imidlertid følgende:

Tina Bru hevder at klimaendringene er et stort problem, og at været blir mer krevende for oss. Ingenting tyder på at hun har rett.
Morten Jødal, DNM 9. august 2018

De aller fleste som har dødd av ekstreme klimahendelser, har sultet i hjel. Det er tørke som er det virkelig store problemet. Historisk vet vi at det er kalde perioder som har gitt oss den verste tørken (selv om tørken som førte til undergangen av Maya-kulturene, oppstod i en varm periode), og sultedød. Det er knyttet til at den intertropiske konvergenssonen (et lavtrykksbelte ved ekvator) i kalde tider har trukket seg mot sør, og redusert monsunregnet i de mest folkerike delene av verden. Og motsatt: i varmere tider går den intertropiske konvergenssonen lenger mot nord på den nordlige halvkule, og lenger mot sør på den sørlige, og gir mer monsunregn. Denne økte nedbøren skal vi ta i mot med takk: den gir mat til mange hundre millioner mennesker.

Tina Bru hevder at klimaendringene er et stort problem, og at været blir mer krevende for oss. Ingenting tyder på at hun har rett. Så langt har vi ikke sett én eneste klimaflyktning. Ikke en koralløy har druknet. Malariatallene går ned, selv om temperaturen går opp. Isbjørnbestandene vokser, og er omtrent 5-doblet siden 1960-tallet. Tallene for mennesker som blir drept av klimarelaterte hendelser er redusert med 99 prosent siden år 1900, og forsikringsutbetalingene i forhold til GDP for denne typen hendelser synker. Når mennesker dør av ekstreme temperaturer, stryker de med fordi det er kaldt – ikke varmt. Global statistikk viser at forholdet er omtrent 10:1. I en varmere verden får vi derfor færre temperaturrelaterte dødsfall. Mer nedbør vil gi større matvareproduksjon, ikke minst fordi monsunregnbeltene i de uhyre folkerike delene av verden utvides.

For noen tiår siden var verden redd for en global nedkjøling. En slik klimaendring er det all mulig grunn til å frykte, og jeg skulle gitt Tina Bru rett. Historisk vet vi at både natur og kultur lider når kvikksølvet i gradestokken synker. Men et varmere klima vil gi oss langt flere fordeler enn ulemper.