Å dø, eller dø ut

Forfattet av biolog Morten Jødal.

Teksten er gjengitt fra Morten Jødals blogg Miljømytene, med unntak av denne ingressen, overskrifter og mindre redigeringer som er utført av redaksjonen. Vår leder kritiserer en tekst Aftenpostens journalist Ole Mathismoen hadde i avisen lørdag 6. juli, med temaet verdens natur – som snart skal være historie. Mathismoen skriver som vanlig om saker han ikke har nok kunnskap om og resultatet er at overdrivelsene er enorme, og analysene gale.

Skogpanserbie

Mathismoen begynte artikkelen med et insekt han kalte skogpanserbille. Det finnes neppe noen slik art, derimot er skogpanserbie (Stelis phaeoptera) en regionalt utryddet insektart. Den er ikke registrert i Norge de siste årene. Arten er funnet én gang i vårt land, mellom professor Kohts vei og Boyes vei – i området Lysaker/Stabæk i Bærum. Og det er mer enn hundre år siden.

(Red.anm.) Aftenposten korrigerte denne feilen to timer etter at saken deres var publisert.

Aftenpostens journalist bruker dette insektet som et innledende bevis på biomangfoldets forsvinning, som skyldes menneskets brutale framferd i naturen. Men slik er det ikke. Arten har ikke dødd ut i Norge. Det ene individet har dødd – og det er noe helt annet.

Svalerot

Den andre arten Mathisoen starter artikkelen med, er planten svalerot. Her traff han med artsnavnet, (Vincetoxicum hirundinaria). Denne arten hører til sørover i Europa – hvor den er vanlig. I vårt land ble også denne arten funnet på 1800-tallet, med noen få eksemplarer nord i Oslo. Den gang var det fremdeles landsbygd der. At den nå er borte, er uttrykk for det samme: Individet (eller kanskje individene) har dødd. Arten har ikke dødd ut.

Randarter

Dette er randarter, altså to arter på kanten av sitt utbredelsesområde. Slike randarter kan komme, og gå. Det er lenge siden biologer ga opp forestillingen om en stabil natur. Gjør man analyser av rødlistas mest truede kategorier av dyre- og plantearter i vårt land, vil man se at nesten alle er nettopp slike arter. Det gjelder blant annet samtlige som listes som truet av klimaendringer. De befinner seg helt på kanten av utbredelsesområdet, og hører i all hovedsak til andre steder. At de blir borte hos oss, mens andre kommer til, er ikke uttrykk for en natur som er i ferd med å dø. Endring, hvor arter kommer eller går, betyr ikke kollaps. Det innebærer bare noe annet.

Rødlistene gir feil inntrykk

Rødlistene for truede dyre- og plantearter gir oss derfor et falskt inntrykk av at mennesket ødelegger naturen. De settes opp av bevaringsbiologer med et varmt hjerte for våre omgivelser, og misbrukes av journalister, politikere og miljøvernere. Nettopp slik er det med skogpanserbie og svalerot. Det er begge arter som hører til sørover i Europa, og hos oss er funnet med noen ytterst få eksemplarer. At noen få individer har dødd for mer enn hundre år siden, er intet bevis for verdens undergang.

Jeg vet det er å banne i kirken, men det er ikke slik Mathismoen uttrykker det; at arter som forsvinner utgjør en trussel mot natur og oss mennesker.

Bevaringsbiologer og forvaltningen opererer med en forestilling om «det naturlige», som skal være et uttrykk for stabilitet. I dette «naturlige Norge», hører visstnok skogpanserbie og svalerot hjemme. I biologien finnes det imidlertid ingenting som er naturlig. Det er en kulturell og ideologisk konstruksjon, som utelukkende setter begrensninger.

For naturen gjelder evolusjonen, og for den går verden videre – uansett hva som måtte forsvinne. Eller komme til. Det er både de gode og de harde fakta.