Antarktis og det store isflaket

De fleste har vel nå hørt om det store isflaket som brakk av i Antarktis i begynnelsen av mars 2008. Enkelte klimaforskere hevder nå at dette skyldes den globale oppvarmingen, som knapt nok finnes. Isen går i oppløsning sier de. Men dessverre, dette er nok bare et utspill for å få oppmerksomhet og mer forskningsmidler. De siste 10 årene har den globale temperaturen ikke steget, den har faktisk vist en synkende tendens, og den har gått ned mest på den sydlige halvkule.

At dette isflaket brekker av er et helt naturlig fenomen som kalles kalving, som ikke må forveksles med smelting, da kalving skjer selv om det er mange minusgrader. Dette er en bekreftelse på at isen hele tiden øker i volum og bygger seg opp inne på fastlandet i Antarktis. Antarktis kan betraktes som en stor isbre som inneholder over 90 % av all is på jorda. Når isen bygger seg opp til stor tykkelse så oppstår det et høyt trykk nedover i ismassene som medfører at isen blir plastisk (myk) og tyter utover mot randsonen. Til mer og raskere isen bygger seg opp, til raskere beveger isen seg utover mot randsonen og til mer intens blir kalvingen. I Antarktis er randsonen mange steder langt ute på havet, og isen skyves ut som store is bremmer som flyter på vannet der det er dypt nok, og særlig der det er store bukter i kystkonturen som beskytter is bremmene. Til lengre isen skyves ut til større blir påkjenningen fra havstrømmer og bevegelser i vannet som for eksempel tidevann, så før eller siden må en del brekke av (isbreen kalver). Dette har skjedd på samme måten i tusenvis av år og er helt normalt. Denne delen av is bremmen som løsnet kan ha ligget på havflaten i hundre år eller mer, og vil derfor ikke påvirke havnivået. Det er nå høst i Antarktis så isflaket vil brekke opp og bli en del av den nye hav isen som begynte å fryse til i begynnelsen av mars.

Iskanten rundt Antarktis ligger for det meste ute i havet og rager opp som en loddrett vegg 30-40 meter over havflaten. Is tykkelsen kan være 200 meter eller mer. Der hvor man ikke har de store buktene og is bremmene ligger store deler av isen mye nærmere land og hviler flere steder på havbunnen selv om det kan være over 100 meter dypt, og da ismassene presser på bakfra oppstår det stor friksjon og motstand der isen skurer langs bunnen. Da isen holdes igjen på undersiden medfører det at oppstår store spenninger oppover i ismassene og den ytre delen av isen sprekker derfor stadig opp og det løsner store og små isblokker som med jevne mellomrom faller i sjøen så vannspruten står høyt til værs. Dette er et yndet motiv for filmfotografer og TV-kanalene elsker å vise oss slike bilder når de skal fortelle oss om global oppvarming. Men dette har ingen ting med global oppvarming å gjøre, men er bare en annen form for kalving enn den vi ser, ofte med mange års mellom rom, når de store isflakene løsner fra de flytende is bremmene.

Hvis en isbre smelter skjer det på en helt annen måte ved at bre armene trekker seg tilbake.
Her i Norge er det noen bre armer som trekker seg tilbake, og det skjer når avsmeltingen i sommerhalvåret er større enn det som bygger seg opp av vinternedbør som snø, på deler av breen eller hele breen. Tykkelsen på breen vil da avta, trykket nedover i isen minker og bre armene vil smelte og trekke seg tilbake. Dvs. det motsatte av det som skjer i Antarktis.

Temperaturene i Antarktis er så lave at nesten all nedbør kommer som snø, så ismassene vil derfor bygge seg opp ihh. til nedbørsmengden, men litt av snøen vil forsvinne ved sublimasjon (fordunste). Bare på vestsiden av den Antarktiske halvøya som strekker seg over 1500 km mot Sydamerika er det noe høyere temperaturer, og Britiske forskere har oppdaget at det er en del vulkansk aktivitet der som kan bidra til at temperaturen blir høyere. Det er særlig i havet og langs kysten på vestsiden av halvøya at det er noe høyere temperaturer, og her kan det også være noe avsmelting i løpet av en kort sommer og en del av nedbøren kommer som regn. Men års middeltemperaturen ligger også her på flere minusgrader. Hvis man ser hele Antarktis under ett så må dette betraktes som et lokalt fenomen, noe som tyder på at vulkansk aktivitet bidrar til at temperaturene i dette området er noe høyere enn i resten av Antarktis, og det er utelukket at det kan ha noe med global oppvarming å gjøre.

Inne på selve fastlandet ved et sted som heter Vostok ligger års middeltemperaturen på –55 grader og ute ved sjøkanten er den –11, og selv der er det er nesten aldri over null selv midt på sommeren. Til sammenligning er middel temperaturen i Kautokeino, som er en av de kaldeste stedene i Norge –0,2 grader C, og 10 grader kaldere enn det er veldig mye.

Ismassene som bygger seg opp i Antarktis er større enn de som kalver, noe som bidrar til å senke havnivået, men dette kompenseres igjen av at temperaturen i havet så langt har steget og man har fått en termisk utvidelse. Men temperaturen i havet rundt Antarktis stiger ikke da den er beskyttet av den sirkulære havstrømmen som går rundt hele kontinentet og hindrer varmt vann fra tropiske strøk og komme nær vannmassene i Antarktis. En større forskergruppe fra det tyske Alfred Wegener instituttet har de første tre månedene av 2008 registrert at havet rundt Antarktis er betydelig kaldere enn det har vært på lenge, og hav isen hadde sist sommer og vinter den største utbredelsen som noen gang er registrert. Ellers kan havet få litt tilskudd av vann fra enkelte fjell breer som minker i volum, men dette blir som en dråpe i havet i forhold, da fjell breene bare representerer 0,5 % av all is på jorda.

Havnivået stiger nå derfor lite eller ingen ting, og vil etter hvert som det blir kaldere begynne å synke, men det blir neppe målbart før det har gått 50 til 100 år. Professor Willy Fjeldskaar ved UiS har tatt doktorgraden på havnivåets variasjoner etter siste istid, og han sier at i perioden 1950 til 2000 steg havnivået på kloden i gjennomsnitt 1 millimeter i året, mens den i første halvdel av det 19 århundre steg 2 mm i året. Det Fjellskaar sier bekrefter altså at den beskjedne havnivåstigningen vi har hatt de siste hundre årene er i ferd med å avta og antagelig nærmer seg nullpunktet. Isen i Antarktis ligger trykt, den smelter ikke og den går ikke i oppløsning.

Per Jan Langerud
25.4.2008